11. Saksbehandlingsregler

Alle oppgaver som kommunen og andre offentlige organer utfører etter integreringsloven, er en type offentlig forvaltning. All offentlig forvaltning styres av loven om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).

Forvaltningsloven gjelder også for avgjørelser etter integreringsloven, med mindre noe annet står i loven. Se integreringsloven § 46 første ledd.

Når du skal behandle en sak i offentlig forvaltning, må du kjenne til reglene om blant annet inhabilitet, veiledning, saksbehandlingstid, taushetsplikt, opplysningsplikt, veiledningsplikt, begrunnelse, klage og partsrettigheter. 

Denne veilederen handler bare om reglene om saksbehandling som er spesielle for avgjørelser etter integreringsloven. For veiledning om saksbehandlingsreglene og begrepene som gjelder all offentlig saksbehandling, kan du finne informasjon fra Regjeringen og Sivilombudets veiledere om tematikken.

Hva som er et enkeltvedtak, er beskrevet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Dette er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Mange av avgjørelsene etter integreringsloven har stor betydning for den enkelte, og er derfor enkeltvedtak. IMDi har utarbeidet egne maler for en rekke enkeltvedtak etter integreringsloven som kommunen kan ta utgangspunkt i. 

Når du skal fatte et enkeltvedtak må du følge en rekke saksbehandlingsregler. Bakgrunnen for dette er at vedtaket skal ivareta rettighetene til personen vedtaket gjelder for. 

Disse avgjørelsene regnes som enkeltvedtak etter integreringsloven § 46 andre ledd:

• tildeling av introduksjonsprogram, introduksjonsstønad og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter kapittel 4 til 6
• fritak fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap og prøver etter §§ 29 og 37
• utarbeidelse av og vesentlig endring av integrerings- og norskplan etter §§ 15 og 34. Hva som er vesentlig endring, må avgjøres etter en konkret vurdering. Endringens omfang og betydningen for den enkelte deltaker er relevante momenter i denne vurderingen.
• stans av introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap for den enkelte etter §§ 18 og 36
• fravær og permisjon  
• forlengelse av introduksjonsprogram
• trekk i introduksjonsstønaden med 50 prosent eller mer av en enkelt utbetaling, og som minst tilsvarer 1/12 av folketrygdens grunnbeløp. Mindre trekk i introduksjonsstønaden på grunn av illegitimt fravær regnes i utgangspunktet ikke som selvstendige enkeltvedtak.
• tilbakebetaling av stønad på grunn av uriktige opplysninger
• refusjon i ytelser fra folketrygden

Denne listen er ikke uttømmende. Det vil si at andre beslutninger enn de som er nevnt også kan være enkeltvedtak. Listen er ment å gi bedre veiledning for kommunen slik at avgjørelser som er bestemmende for en persons rettigheter og plikter, alltid blir truffet som et enkeltvedtak. Kommunen må selv vurdere om andre avgjørelser som ikke er nevnt her, er et enkeltvedtak, eventuelt be statsforvalter om veiledning. 

Integreringsforskriften har også en egen bestemmelse om hvilke av kommunens avgjørelser som er enkeltvedtak. Se integreringsforskriften § 69. Dette gjelder avgjørelser etter integreringsforskriften kapittel 3 til 8 som handler om fravær fra introduksjonsprogrammet, fri og permisjoner fra introduksjonsprogrammet, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, veiledende minimumsnivåer i norsk, fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og prøver i norsk og samfunnskunnskap. Avgjørelser tatt av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse etter integreringsforskriften kapittel 8 om prøver er også enkeltvedtak. Avgjørelser etter integreringsforskriften § 18 om ferie er ikke enkeltvedtak. 

I de tilfellene hvor en deltakers rettigheter følger direkte av bestemmelsen, vil det ikke være nødvendig for kommunen å fatte enkeltvedtak. 

Eksempel: For fravær på grunn av egen sykdom eller skade følger i integreringslovforskriften § 5 første ledd at en deltaker beholder retten til introduksjonsstønad når deltakeren bruker egenmelding eller legger frem legeerklæring. Dersom en deltaker legger frem egenmelding eller legeerklæring, følger det dermed direkte av § 5 første ledd at hen har rett til å beholde introduksjonsstønaden. Derfor er det ikke nødvendig at kommunen fatter enkeltvedtak for å innvilge fravær uten trekk i introduksjonsstønad. Tilsvarende gjelder for fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom eller skade etter integreringsforskriften § 6 første ledd, og for fri i forbindelse med svangerskap etter integreringsforskriften § 11. Dersom kommunen derimot mener det er grunnlag for å avslå en søknad om fravær etter § 5  første ledd, § 6 første ledd eller § 11, må en slik beslutning fattes gjennom enkeltvedtak. Dette fordi en beslutning om ikke å innvilge fravær uten trekk i introduksjonsstønaden er bestemmende for rettigheten til personen det gjelder, og derfor å regne som et enkeltvedtak, jf. definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. og b. 

(Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 28. oktober 2024)

11.2.1 Klage på enkeltvedtak

Enkeltvedtak etter integreringsloven kan påklages til statsforvalteren, se integreringsloven § 47. Dette gjelder også for enkeltvedtak etter integreringsforskriften. Se integreringsforskriften § 70. Du kan lese mer om klage på gjennomføring av eller resultat på prøve under punkt 7.11.9 i denne veilederen.  

Statsforvalteren kan som hovedregel prøve alle sider av et vedtak som er påklaget, unntatt den delen av vedtaket som gjelder kommunens frie skjønn. Ved prøving av det frie skjønn, er statsforvalterens adgang til å endre vedtaket begrenset og gjelder de tilfeller hvor skjønnet er åpenbart urimelig. Dette betyr også at statsforvalteren kan endre vedtaket, hvis: 

• Det er tatt utenforliggende hensyn ved vurderingen 
• avgjørelsen er vilkårlig, eller 
• hvor det er gjort usaklig eller urimelig forskjellsbehandling.

En part er en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Se forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. 

Hovedregelen er at alle som konkurrerer om samme gode etter forvaltningsloven i utgangspunktet være parter i samme sak. 

I integreringsloven § 46 tredje ledd er det gjort unntak fra dette. Her står det at personer som har rett til tjenester etter denne loven, ikke regnes som parter i samme sak. Hen er bare part i sin egen sak.  

Personen har dermed ikke rett til innsyn i sakene til andre søkere eller deltakere. Hen kan heller ikke klage over at en annen har fått ytelsen. En slik rett kunne fått uheldige konsekvenser i praksis. 

Kommunens ansvar for samarbeid og samordning står i integreringsloven § 50. Dette ansvaret kommer i tillegg til kommunens øvrige plikter etter integreringsloven. Kommunen skal:

• samarbeide med andre tjenesteytere, hvis samarbeid er nødvendig for å gi deltakere i introduksjonsprogram et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dersom deltakeren har individuell plan etter annen lov og forskrift, skal kommunen delta i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i den individuelle planen.
• samordne tjenestetilbudet. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal ivareta samordningen. Dersom det er oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, skal koordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet.
• i tillegg til å følge opp enkelte deltakere, skal kommunen samarbeide med andre tjenesteytere slik at kommunen og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift.

Med tjenesteytere menes kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, i tillegg til private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, barnehager som får tilskudd etter barnehageloven § 19 og skoler som får statstilskudd etter privatskolelova § 6-1.