Veileder til integreringsloven
Kapittel 7.
At den enkelte har gode ferdigheter i norsk og sentrale kunnskaper om det norske samfunnet er viktig både for vedkommende selv og for lokalsamfunnet, kommunen og staten. Det er derfor innført en egen ordning som skal sørge for at innvandrere får nødvendig opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Reglene for denne ordningen finner du i integreringsloven kapittel 6. Det gjelder egne regler for opplæring i norsk for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 i de midlertidige reglene i integreringsloven kapittel 6A. Du kan lese mer om disse reglene i denne veilederens kapittel 8.
Det er kommunen som har ansvar for å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Kommunene får tilskudd fra staten for å tilby denne opplæringen til innvandrere i sin kommune. Les mer om tilskudd.
Opplæring i norsk og samfunnskunnskap henger sammen med prøver i norsk og samfunnskunnskap. Du kan lese mer om prøver under punkt 7.11.
Opplæring i norsk og samfunnskunnskap er en ordning som gjelder for en bredere målgruppe enn målgruppen for introduksjonsprogram. For de som deltar i introduksjonsprogram, er opplæringen en integrert del av introduksjonsprogrammet. Se integreringsloven §14. Retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap er likevel selvstendige, og gjelder uavhengig av retten og plikten til introduksjonsprogrammet.
Målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap er regulert i integreringsloven § 26. Bestemmelsen skiller mellom personer som:
For ordningen med opplæring i norsk og samfunnskunnskap, betyr rett at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal være gratis for den enkelte elev og kommunen får tilskudd fra staten for å tilby opplæringen. Plikt viser til at den enkelte er pålagt å gjennomføre opplæringen. Personer som bare har plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap må gjennomføre opplæringen for å oppfylle sine plikter etter integreringsloven, men de har ikke rett til å få opplæringen gratis. For denne gruppen kan kommunen kreve betaling fra deltakerne. Se integreringsloven § 30 fjerde ledd. Kommunen er likevel uansett pliktig å tilby denne gruppen opplæring mot betaling.
Det er verdt å merke seg at integreringsloven i seg selv ikke inneholder noen sanksjoner for en person som ikke oppfyller sin plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er likevel en kobling mellom integreringsregelverket og andre regelverk, og manglende gjennomføring av pliktene i integreringsloven kan således få betydning etter andre regelverk, som for eksempel utlendingsloven. Det er mulig å søke fritak fra plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se integreringsloven § 29. Du kan lese mer om fritak under punkt 7.12.
Det er type oppholdstillatelse som bestemmer om en person har rett og plikt, eller bare plikt til opplæring.
Integreringsloven § 26 åpner også for at kommunen kan tilby opplæring til personer utenfor målgruppen til enten rett og plikt eller bare plikt. Se integreringsloven § 26 syvende ledd. Det kan for eksempel være aktuelt å tilby opplæring til arbeidsinnvandrere fra EØS-land og deres familiegjenforente. Kommunen vil imidlertid ikke få utbetalt norsktilskudd for opplæring som gis til personer utenfor målgruppen. Personer som faller utenfor målgruppene i integreringsloven vil heller ikke vises i NIR, og kommunen kan dermed heller ikke registrere deltakelse i NIR for denne gruppen. Kommunen kan ta betalt for opplæring de gir til personer med andre tillatelser enn de som nevnes i integreringsloven, se integreringsloven § 30 fjerde ledd.
Det gjelder egne regler for opplæring i norsk for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 etter de midlertidige reglene i integreringslovens kapittel 6A. Du kan lese mer om disse reglene i kapittel 8.
Målgruppen for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap finner du i integreringsloven § 27.
For det første er dette
For det andre er dette
Det er ikke alle oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Oppholdstillatelse som familiegjenforent er en tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Personer med en slik tillatelse vil derfor ha rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven. Oppholdstillatelse som student er en tillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. En utenlandsk student vil derfor ikke ha rett og plikt til opplæring etter integreringsloven.
Noen oppholdstillatelser er unntatt fra målgruppen for rett og plikt til opplæring selv om de danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Dette gjelder for de som er i målgruppen for plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Du kan lese mer om denne gruppen under punkt 7.2.2.
Personer som har rett og plikt til deltagelse i opplæring, har også plikt til å ta avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 37 første ledd. Kommunen har ansvar for at deltakerne får gjennomført prøvene. Du kan lese mer om prøver under punkt 7.11.
Enkelte oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse gir kun plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se integreringsloven § 28.
Dette gjelder for:
Arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS og deres familiegjenforente har altså kun plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 26 tredje ledd.
Personer som kun har plikt til opplæring, har ikke en plikt til å ta avsluttende prøver. Du kan lese mer om prøver under punkt 7.11.
Tillatelser som ikke er nevnt i integreringsloven § 27 eller § 28 gir ikke rettigheter eller plikter til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. I praksis betyr det at en person som har bodd i Norge i flere år kan gå fra å ikke ha noen rettigheter til opplæring, til å få rett og plikt til opplæring. Et eksempel på dette er en person som først har oppholdstillatelse som student og deretter får oppholdstillatelse som familiegjenforent med norsk borger.
Eksempel: En person med kinesisk statsborgerskap kommer til Norge for å studere, og har en studietillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Personen faller derfor utenfor integreringsloven. Etter en tid i Norge gifter personen seg med en norsk statsborger. Før studietillatelsen går ut, søker personen derfor familiegjenforening med sin ektefelle, og får denne søknaden innvilget av Utlendingsdirektoratet. En oppholdstillatelse som familiegjenforent med norsk statsborger gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og gjør dermed at personen faller inn under integreringsloven § 26.
Personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet etter integreringsloven § 9 tredje ledd, vil også ha rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 26 sjette ledd.
Et annet tilfelle er at en person kan gå fra kun å ha plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, til å få rett og plikt til opplæring. Et eksempel på dette er en person som først har oppholdstillatelse som arbeidsinnvandrer og deretter får oppholdstillatelse som familiegjenforent med norsk borger.
Et særlig tilfelle er der en person tidligere kun har hatt plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og har oppfylt plikten ved å delta i det maksimale antallet timer opplæring, uten å oppnå norskmålet sitt. Dersom denne personen senere går over til en oppholdstillatelse som gir rett og plikt til opplæring, vil personen ha rett og plikt til opplæring etter den nye tillatelsen, selv om personen har oppfylt kravet om 225 timer norsk etter den tidligere tillatelsen .
Retten og plikten til opplæring gjelder kun dersom den enkelte har lovlig opphold i Norge. Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt eller utløper, har vedkommende ikke lovlig opphold i landet og dermed heller ikke rett til å fortsette i opplæringen. Dersom det oppstår uklarhet rundt den enkeltes oppholdstillatelse, for eksempel hvis tillatelsen er vurdert tilbakekalt, skal personen regnes for å være i målgruppen frem til situasjonen er avklart.
Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt, går vedkommende ut av målgruppen fra tidspunktet for endelig vedtak. I praksis betyr dette at den enkelte beholder sine rettigheter og plikter inntil det er fattet et endelig vedtak i utlendingssaken.
I tillegg til kravet om oppholdstillatelse, gjelder det et alderskrav for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 26.
For å være i målgruppen må personen være mellom 18 og 67 år.
Det er alderen på tidspunktet da oppholdstillatelsen ble innvilget som er avgjørende. Se integreringsloven § 26 femte ledd. Dette betyr at en person ikke kan «vokse seg inn» i målgruppen for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, kommer altså ikke inn i målgruppen på sin 18-årsdag.
Det er datoen for vedtaket om oppholdstillatelse som er utgangspunktet for aldersvurderingen.
Deltakerne vokser seg imidlertid ut av målgruppen. Det betyr at retten og plikten til opplæring opphører ved fylte 67 år. Aldersgrensen er lik den alminnelige pensjonsalderen i Norge. En person som er 66 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, får derfor bare rett og plikt til å delta i opplæringen frem til vedkommende fyller 67 år.
Kommunen har mulighet til å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer utenfor målgruppen, for eksempel personer over 67 år og arbeidsinnvandrere fra EØS-land og deres familiegjenforente. Se integreringsloven § 26 syvende ledd. Kommunen vil ikke få utbetalt norsktilskudd for opplæring som blir gitt til personer utenfor målgruppen. Kommunen kan ta betalt for opplæring de gir til personer utenfor målgruppen. Se integreringsloven § 30 fjerde ledd.
Personer som var under 18 år da de fikk innvilget oppholdstillatelse, faller utenfor integreringsloven. For denne gruppen vil det derfor ikke bli stilt krav om gjennomført pliktig opplæring etter integreringsloven, hvis de senere søker om permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven.
Hovedregelen er at personen får rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap når oppholdstillatelsen som gir rett og plikt til opplæring innvilges. På samme måte får personen plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, når oppholdstillatelsen som gir plikt til opplæring innvilges. Det er vedtaksdatoen for oppholdstillatelsen som legges til grunn for fastsettelsen av dette tidspunktet.
Personer i målgruppen som bor i mottak og har fått innvilget en oppholdstillatelse, vil ha rett og plikt eller bare plikt til opplæring fra det tidspunktet oppholdstillatelsen ble innvilget. Vertskommunen har da altså en plikt til å gi opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Du kan lese mer om kommunens plikt til å gi opplæring i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.4 i denne veilederen.
For personer som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise, inntrer retten og plikten ved ankomst til Norge. Se integreringsloven § 26 annet ledd.
Noen grupper får rett og plikt på et annet tidspunkt enn det som følger av hovedregelen:
I særlige tilfeller kan personen få rett og plikt til opplæring når krav om opplæring settes fram. Se integreringsloven § 26 annet ledd fjerde punktum.
Eksempler på slike «særlige tilfeller» er at personen har store omsorgsforpliktelser eller at personen er holdt tilbake fra opplæring mot sin vilje. Se integreringsforskriften § 20. Disse vilkårene er videre forklart i integreringsforskriften §§ 21 og 22.
Rett til utsatt oppstart gjelder også hvis man tidligere har fått fritak fra plikten til opplæring på grunn av store omsorgsforpliktelser, se integreringsloven § 29. Hvis man da senere ønsker å starte opplæringen, vil retten inntre fra det tidspunktet man setter frem krav om det. Se integreringsforskriften § 20 første ledd. Du kan lese mer om fritak under punkt 7.12.
Personer som ønsker utsatt oppstart, må søke kommunen om dette. Søknaden må dokumentere enten store omsorgsforpliktelser eller tilbakeholdelse mot sin vilje.
Det kan bare innvilges utsatt oppstart hvis situasjonen med store omsorgsforpliktelser eller tilbakeholdelse fortsatt pågår eller nylig har opphørt. En person kan bare få utsatt oppstart i inntil 10 år etter at personen opprinnelig fikk rett og plikt til opplæring.
Ved utsatt oppstart gjelder de vanlige reglene om varighet og omfang av opplæringen i integreringsloven § 32. Det samme gjelder reglene om permisjon i integreringsloven § 33. Du kan lese mer om varighet og omfang av opplæringen under punkt 7.7 og om permisjon fra opplæringen under punkt 9.4.
Med store omsorgsforpliktelser menes ett eller flere forhold som til sammen gjør at personens omsorgsforpliktelser blir særlig omfattende. Se integreringsforskriften § 21. Eksempler på dette er:
At en person er eneforsørger for flere barn, er ikke alene nok til å si at vilkåret om store omsorgsforpliktelser er oppfylt.
Dokumentasjon på store omsorgsforpliktelser kan være bekreftelse fra personell ved NAV-kontor, helsepersonell, annet personell ved helsestasjons- og skolehelsetjeneste eller lignende.
En deltaker kan få innvilget utsatt oppstart dersom hen kan dokumentere at hen har blitt tilbakeholdt mot sin vilje. Se integreringsforskriften § 20. Dokumentasjon på slik tilbakeholdelse kan være bekreftelse fra personell ved NAV-kontor, krisesenter, helsepersonell, annet personell ved helsestasjons- og skolehelsetjeneste eller lignende. Se integreringsforskriften § 22.
Kommunen skal treffe vedtak om og sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer i målgruppen som er folkeregistrert i kommunen. Se integreringsloven § 30.
Bosettingskommunen skal gi tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap så snart som mulig, og senest innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen, eller at krav om deltakelse blir fremsatt.
Fristen på tre måneder gjelder også for personer i målgruppen som bor midlertidig på asylmottak i vertskommunen i påvente av bosetting. Vertskommunen får automatisk utbetalt tilskudd til opplæring norsk og samfunnskunnskap for denne gruppen.
Alle deltakere i introduksjonsprogram etter integreringsloven kapittel 4 skal ha opplæring i norsk som en integrert del av sitt introduksjonsprogram. Disse deltakerne vil ha en integreringsplan som inneholder informasjon deltakerens norskmål, og om omfanget av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 15 siste ledd. Disse deltakerne skal ikke ha ikke en norskplan etter § 34, da integreringsplanen deres også beskriver opplæringen i norsk. Se integreringsloven § 15. Du kan lese mer om integreringsplan under punkt 6.6.1.
For deltakere i introduksjonsprogram etter integreringsloven kapittel 4 gir vedtak om deltakelse i introduksjonsprogram og vedtak om integreringsplan fullt ut en beskrivelse av vilkår, rammer, mål, innholdet i deltakernes opplæring og klageadgang. Et eget vedtak om opplæring i norsk og samfunnskunnskap er altså ikke nødvendig for den perioden hvor denne opplæringen gis som en del av et introduksjonsprogram.
Det er ulike tidsrammer for varigheten av introduksjonsprogrammet og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. I de tilfellene hvor den maksimale varigheten av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap er lengre enn introduksjonsprogrammet, vil kommunen måtte fatte et eget vedtak om opplæring i norsk og samfunnskunnskap for den perioden hvor personen ikke lengre går i introduksjonsprogram. Deltakeren vil også måtte ha en egen norskplan for denne perioden, da integreringsplanen kun vil dekke tiden i introduksjonsprogram.
Eksempel: En deltaker med høyere utdanning fra før har rett til et introduksjonsprogram på mellom tre og seks måneder, eventuelt med tillegg av en forlengelse på inntil seks måneder, jf. integreringsloven § 13 andre ledd. Samme person vil ha rett på opplæring i norsk i inntil 18 måneder, jf. integreringsloven § 32 første ledd andre punktum. Hvis vi forutsetter at alle de andre kravene i regelverket er oppfylt og at deltakeren gjennomfører et program med maksimal varighet, inkludert forlengelse, og likevel ikke har oppnådd norskmålet sitt vil det være en differanse på seks måneder, og deltakeren vil ha kunne ha rett til ytterligere seks måneder opplæring etter kapittel 6.
Kommunen kan i dette tilfellet fatte et vedtak om introduksjonsprogram for de tolv månedene deltakeren går i introduksjonsprogram. I den perioden er opplæring i norsk og samfunnskunnskap en integrert del av introduksjonsprogrammet. Når tiden i introduksjonsprogram er over, vil kommunen måtte fatte et vedtak om opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og utarbeide en egen norskplan for den siste perioden.
Merk at i Nasjonalt Introduksjonsregister (NIR) må kommunen registrere vedtak og deltakelse i introduksjonsprogram under både ordningen «Introduksjonsprogram» og ordningen «Norsk med norskmål» / «Samfunnskunnskap». Dette betyr at kommunen må registrere informasjonen to steder i NIR. Dette kan gi inntrykk av at kommunen må fatte et eget vedtak om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette er ikke nødvendig. Kommunen kan fatte ett vedtak om deltakelse i introduksjonsprogram, men de må registrere informasjonen to steder i NIR. Det samme gjelder hvis en deltaker for eksempel får permisjon fra introduksjonsprogrammet. Permisjonen må registreres under både ordningene «Introduksjonsprogram» og «Norsk med norskmål» / «Samfunnskunnskap» for at relevante frister for både introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal justeres. Det er registrering av opplæring i norsk under «Norsk med norskmål» som utløser utbetaling av norsktilskudd til kommunen.
For personer som går i videregående opplæring på fulltid etter opplæringsloven, er det fylkeskommunen som skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Fylkeskommunen skal også sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som kombinerer grunnskoleopplæring og videregående opplæring, dersom fylkeskommunen har hovedansvaret for tilbudet. Fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring.
Dersom ansvaret for tilbudet er delt mellom kommunen og fylkeskommunen på en slik måte at det ikke kan fastslås hvem som har hovedansvaret, skal fylkeskommunen sørge for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, med mindre kommunen og fylkeskommunen avtaler noe annet.
Norsktilskuddet vil følge den som i NIR registreres som ansvarlig for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Les mer om norsktilskudd.
(Merk at «grunnskole» som begrep ikke lengre eksisterer etter ny opplæringslov, som trådte i kraft 1. august 2024. Det som tidligere het grunnskole for voksne heter nå forberedende opplæring for voksne. Denne endringen er imidlertid ikke gjort i integreringsloven, og i denne veilederen brukes begrepet grunnskole når integreringsloven bruker «grunnskole».)
Alle deltakere i norskopplæring skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Se integreringsloven § 31. Minimumsnivået er i utgangspunktet deltakerens norskmål. Det er kommunen som sammen med deltakeren kommer fram til hvilket norskmål personen skal ha. Se integreringsforskriften § 27. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 10.3.4.1)
I integreringsforskriften § 26 finner du oversikt over de ulike norsknivåene. Når det vises til nivåer i integreringsforskriften, menes norsknivåer etter Det felles europeiske rammeverket for språk.
I integreringsforskriften § 28 finner du veiledende minimumsnivåer for norskmål. Hvilket minimumsnivå den enkelte skal ha, avhenger av hvilken utdanningsbakgrunn hen har. Deltakerens individuelle norskmål skal være i tråd med, eller høyere, enn minimumsnivåene.
Som et klart utgangspunkt, skal kommunen følge de veiledende minimumsnivåene for norskmål.
I noen tilfeller kan kommunen sette et annet nivå. Det skal være en lav terskel for å sette et norskmål som er høyere enn det som følger av de veiledende minimumsnivåene. Terskelen for å sette et lavere mål, skal derimot være høy. I noen tilfeller kan det være aktuelt at deltakeren må endre norsknivået. Du kan lese mer om dette under punkt 7.6.4.
Reglene om endring av norskmål finner vi i integreringsforskriften § 27 andre og tredje ledd.
Dersom en deltaker har raskere progresjon enn forventet, bør kommunen justere minimumsnivået opp. Dersom deltakerens progresjon tilsier at vedkommende ikke vil nå minimumsnivået, kan kommunen justere nivået ned. Deltakers norskmål bør kun justeres ett nivå om gangen.
Avgjørelsen om å justere ned deltakerens norskmål må tas på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering. Det er først etter en slik helhetsvurdering, hvor konklusjonen er at deltakers norskmål har blitt urealistisk, at kommunen bør justere målet ned. Eksempel på vesentlige momenter i en slik vurdering er:
Utgangspunktet er at kommunen skal tilpasse opplæringen til den enkelte. Det er derfor først når det er forhold som det ikke kan tilpasses for, at deltakerens norskmål kan settes ned. Du kan lese mer om tilpasning under punkt 9.5 i denne veilederen. Kommunen må også vurdere om det å sette ned norskmålet kan få negative konsekvenser for fremtiden til den enkelte, og om dette veier tyngre enn den antatte byrden det vil være for vedkommende å oppnå norskmålet.
Ved en eventuell endring av deltakerens norskmål, skal kommunen ta dette inn i integrerings- eller norskplanen. Endring av deltakerens norskmål er en vesentlig endring av innholdet i integrerings- eller norskplanen. Det regnes derfor som et enkeltvedtak som deltakeren kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.6)
Samtidig som kommunen fatter vedtak om norskopplæring, skal kommunen lage en plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 34.
Kravet om norskplan gjelder ikke når det er fylkeskommunen som er ansvarlig for opplæringen, og opplæringen gis etter opplæringsloven.
Deltakere i introduksjonsprogram skal ikke ha en norskplan, men en samlet integreringsplan etter § 15. Du kan lese mer om integreringsplan under punkt 6.6.1. Det er bare deltakere som kun har opplæring i norsk og samfunnskunnskap som skal ha en egen norskplan. I noen tilfeller kan en deltaker tidligere hatt opplæring i norsk og samfunnskunnskap som en del av sitt introduksjonsprogram, og fortsetter med opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter at introduksjonsprogrammet er avsluttet. Når vedkommende ikke lengre deltar i introduksjonsprogram, skal hen få en egen norskplan som dekker perioden hen skal få opplæring i kun norsk og samfunnskunnskap. Du kan lese mer om opplæring i norsk og samfunnskunnskap som er eller har vært en del av introduksjonsprogram under punkt 7.4.1.
Norskplanen skal utformes på samme måte som en integreringsplan. Planen må minst inneholde deltakerens norskmål og hvor mye opplæring deltakeren skal gjennomføre, og kommunen skal tilby. Dette betyr at norskplanen skal inneholde en timeplan. Antall timer med opplæring må være tilstrekkelig til at deltakeren kan nå sitt norskmål.
Planen skal også inneholde informasjon om deltakerens klagemuligheter.
I tillegg bør norskplanen inneholde informasjon om hvem som er ansvarlig for å gi opplæringen og hvordan tilbudet skal gis, for eksempel om opplæringen gjennomføres i den kommunale norskopplæringen eller på annen måte.
Norskplanen skal utarbeides i samarbeid med deltakeren på bakgrunn av en kartlegging av hens opplæringsbehov og av hvilke tiltak hen kan nyttiggjøre seg for å nå sitt norskmål. Den skal bygge videre på elementer som deltakeren har gjennomført før bosetting i kommunen.
Det er viktig at kommunen sørger for at deltakeren får relevant informasjon slik at vedkommende forstår betydningen og konsekvensene av å oppnå sitt norskmål. Kommunen må vurdere om det er nødvendig å bruke tolk ved utarbeidelse og inngåelse av norskplanen.
Norskplanen skal vurderes jevnlig og ved vesentlige endringer i den enkeltes livssituasjon. Det kan derfor være hensiktsmessig at norskplanen inneholder en timeplan som dekker noen måneder frem i tid. Det er viktig at det ikke oppstår opphold i opplæringen som forsinker fremdriften, og kommunen må sørge for kontinuitet i opplæringen.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 10.6.4)
Læreplanen i norsk for voksne innvandrere er fastsatt som forskrift til integreringsloven. Se integreringsloven § 30. Læreplanen forvaltes av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. De har egne kompetansepakker knyttet til læreplanene som du kan finne på deres nettside hkdir.no.
Deltakere i opplæring i norsk etter integreringsloven kapittel 6 skal følge læreplan i norsk for voksne innvandrere. Se integreringsforskriften §19a.
For deltakere med mål om norsknivå C1 finnes det en egen læreplan, læreplan i norsk for voksne innvandrere nivå C1.
For opplæring i norsk etter integreringsloven er det altså kun disse læreplanene som kan brukes.
Unntak gjelder dersom fylkeskommunen sørger for opplæringen etter integreringsloven § 30 andre ledd. I disse tilfellene kan deltakerne følge læreplaner i norsk etter opplæringsloven. Se integreringsforskriften §19a.
Læreplanen er ikke til hinder for at undervisningen skjer på digitale plattformer, eller i ulike kombinasjoner av tradisjonell undervisning i klasserom og digitalt.
Kommunene kan inngå interkommunalt samarbeid, eller sette ut de pålagte tjenestene til godkjente private tilbydere.
Retten til opplæring gjelder inntil deltakeren har oppnådd norskmålet sitt. Dette betyr at når deltaker har nådd norskmålet sitt, vil kommunens plikt til å gi personen opplæring falle bort. Det samme gjelder deltakers plikt til fortsatt opplæring. Se integreringsloven § 32 første ledd.
I tillegg er det satt en maksimal tidsramme for hvor lenge opplæringen kan vare. Opplæringens maksimale varighet avhenger av deltakers utdanningsbakgrunn:
Dette betyr at opplæringen skal avsluttes:
Du kan lese mer om vilkåret "utdanning på videregående nivå eller høyere" under punkt 6.4.2.2.
Dersom en deltaker har hatt permisjon fra opplæringen, skal permisjonens lengde legges til den maksimale varigheten av norskopplæringen. Hvis en deltaker for eksempel har hatt 2 måneders permisjon, skal opplæringens maksimale lengde forlenges med 2 måneder.
For deltakere som kun har plikt til opplæring i norsk etter integreringsloven § 28, gjelder plikten til personen har oppnådd norskmålet sitt. Se integreringsloven § 32 andre ledd. I tillegg gjelder et maksimalt antall timer opplæring på 225 timer.
Dette betyr at opplæringen skal avsluttes:
Dette betyr at når deltakeren har nådd norskmålet sitt eller har fått 225 timer opplæring, vil kommunens plikt til å gi vedkommende opplæring falle bort. Det samme gjelder deltakerens plikt til fortsatt opplæring.
Integreringsloven åpner ikke for behovsprøvd utvidelse av det maksimale timeantallet for opplæring for personer med kun plikt. Det må derfor legges til rette for at opplæringstilbudet er individuelt tilpasset og har tilstrekkelig intensitet, slik at deltakerne kan nå sitt norskmål innenfor de maksimale tidsrammene.
Det følger ingen sanksjoner av integreringsloven dersom deltakeren ikke oppnår norskmålet sitt innen opplæringsfristen (18 måneder eller 3 år). Å ikke bestå norskprøve eller unnlatelse av å gå opp til prøve får heller ingen direkte konsekvenser for deltaker etter integreringsloven. Å nå norskmålet og bestå prøve er imidlertid viktig for den enkelte av andre grunner, for eksempel hvis hen senere ønsker å søke om permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. Du kan lese mer om kravene til personer som søker om permanent oppholdstillatelse på UDI sine hjemmesider.
Omfanget av opplæringen skal tilpasses den enkelte deltaker. Deltakere som for eksempel har rask progresjon eller lærevansker, skal få et tilbud som ivaretar dette. Dette innebærer ikke et krav om at kommunen skal skreddersy opplæringen til hver enkelt deltaker. Opplæringen kan organiseres i grupper som ivaretar interessene til flere deltakere. Du kan lese mer om tilpassing under punkt 9.5 .
Fristen for å gjennomføre opplæringen begynner å løpe fra den datoen deltakeren fikk tilbud om oppstart av opplæringen, med tillegg av godkjent permisjon. Se integreringsloven § 32. I vedtaket om opplæring vil kommunen oppgi en konkret oppstartsdato for opplæringen. Det er denne datoen som skal legges til grunn som «den datoen deltakeren fikk tilbud om oppstart av opplæringen», og som er utgangspunktet for fristberegningen. (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 30.05.22)
Det hender at personer endrer oppholdstillatelse fra en tillatelse som kun gir plikt til opplæring, til en tillatelse som både gir rett og plikt til opplæring. I slike tilfeller får personen rett til gratis opplæring fra innvilgelsen av oppholdstillatelsen som gir rett og plikt til opplæring. Se integreringsloven § 32 første ledd. En arbeidsinnvandrer som senere får innvilget oppholdstillatelse med norsk statsborger vil derfor få rett til gratis opplæring fra dato for vedtak om familiegjenforening.
For at fristberegningen for gratis opplæring skal bli riktig, er det derfor viktig at kommunen fatter nytt vedtak om rett og plikt til opplæring i disse tilfellene.
Ifølge integreringsloven § 39 og integreringsforskriften § 67 må den som skal undervise i norsk etter integreringsloven oppfylle følgende krav:
Kompetansekravene gjelder ikke den som er midlertidig ansatt eller ansatt på vilkår. Se integreringsforskriften § 68.
Hvis det ikke finnes søkere som oppfyller kravene etter opplæringsloven, kan kommunen ansette andre midlertidig i inntil ett år. Også andre søkere som er i gang med relevant utdannelse, kan ansettes på vilkår om at utdanningen blir fullført.
Arbeidsgiver og arbeidstaker avtaler lengden på tilsettingen på vilkår, med hensyn til omfanget av stillingen, lengden på utdanningen og hvor tilgjengelig utdanningstilbudet er.
Søkere som oppfyller kravene etter opplæringsloven, men ikke har norsk som andrespråk, kan likevel ansattes på vilkår om at de begynner på videreutdanning med 30 studiepoeng i norsk som andrespråk innen ett år. Videreutdanningen må fullføres innen tre år.
Dersom vilkårene for tilsetting etter disse reglene ikke blir oppfylte, gjelder reglene i arbeidsmiljøloven § 14-9 om avslutning av arbeidsforhold ved midlertidig tilsetting.
Deltakere som faller innenfor målgruppen til opplæring i samfunnskunnskap skal gjennomføre 75 timer opplæring, se integreringsloven § 33.
Opplæringen skal gjennomføres innen ett år fra og med den datoen deltakeren har fått tilbud om oppstart av opplæringen, med tillegg av godkjent permisjon. Dette betyr at kommunen må sørge for at opplæring i samfunnskunnskap skjer tidlig i kvalifiseringsløpet, slik at deltakeren har en reell mulighet til å få gjennomført opplæringen før fristen utløper.
Opplæringen skal gjennomføres på et språk deltakeren forstår. For mange deltakere vil dette være morsmålet eller et annet språk vedkommende har lært før ankomst til Norge.
For deltakere som får opplæringen i samfunnskunnskap fra fylkeskommunen, gjelder ikke kravene om frist for gjennomført opplæring. Disse deltakerne har heller ikke krav på at opplæringen skal foregå på et språk deltakeren forstår. Se integreringsloven § 33 andre ledd.
I integreringsforskriften § 19a står det at deltakere i opplæring i samfunnskunnskap skal følge læreplan i samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Læreplanen er en forskrift til integreringsloven. Se integreringsloven § 30 sjette ledd.
Opplæring etter læreplan i samfunnskunnskap for voksne innvandrere består av tre moduler:
Hver av modulene er på 25 timer. Kommunene står fritt til å velge rekkefølgen på modulene for den enkelte deltaker.
For opplæring i samfunnskunnskap etter integreringsloven, er det altså kun denne læreplanen som kan brukes. Læreplanen forvaltes av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, og de har også en egen kompetansepakke knyttet til læreplanen.
Dersom en deltaker får opplæring i samfunnskunnskap fra fylkeskommunen, kan hen følge læreplan i samfunnsfag etter opplæringslova. Se integreringsforskriften § 19a.
Reglene om prøver finner vi i integreringsloven § 37 og integreringsforskriften kapittel 8.
Avsluttende prøve i samfunnskunnskap skal gjennomføres innen ett år fra datoen deltakeren har fått tilbud om oppstart av opplæringen, med tillegg av godkjent permisjon. Denne fristen gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen i samfunnskunnskap. Se integreringsloven § 37 andre ledd. Det er ikke gitt en frist for gjennomføring av prøven i norsk.
De som har rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven § 26 første ledd har også plikt til å gå opp til avsluttende prøver. Se integreringsloven § 37.
Det er mulig å få unntak fra denne plikten. Deltakere som får opplæring i norsk og samfunnskunnskap i videregående opplæring har også plikt til å gå opp til avsluttende prøver, men disse kan få fritak etter søknad hvis de består fagene norsk og samfunnskunnskap. Plikten til å ta avsluttende prøve gjelder heller ikke for personer som har fritak fra opplæring etter § 29. (Prop. 89 L (2019-2020) Merknad til § 29)
Deltakere kan også søke om fritak kun fra prøven etter integreringsforskriften § 36. Du kan lese mer om fritaksvurderingen under punkt 7.12.
Prøver i norsk på nivå A1 til B2 skal måle kandidatens ferdigheter i å lese, skrive, lytte, snakke og samtale. Se integreringsforskriften § 34. Prøven består av disse fire delprøvene:
Avlesningsprøve i norsk tegnspråk er sidestilt med delprøve i lytteforståelse. Prøve i tegnspråklig kommunikasjon er sidestilt med delprøve i muntlig i kommunikasjon. Du kan lese mer om tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser i kapittel 10.
Prøver i norsk på nivå C1 skal måle kandidatens ferdigheter i å lese, lytte, skrive og
snakke og består av to delprøver:
Etter integreringsforskriften § 34 skal prøve i samfunnskunnskap teste kandidatens grunnleggende kunnskaper om det norske samfunnet. Prøven er knyttet til målene for samfunnskunnskap slik de er beskrevet i læreplan i samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Prøven i samfunnskunnskap skal være på et språk kandidaten forstår, i den grad det er praktisk mulig.
Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har ansvar for å utvikle og
vedlikeholde prøver i norsk og prøve i samfunnskunnskap, se integreringsforskriften § 35.
Direktoratet skal varsle voksenopplæringen i kommunene og kandidatene om endringer i prøvene senest tre måneder før tidspunktet for avvikling av neste prøve. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har utarbeidet reglement for gjennomføring av prøver. Du kan lese mer om prøvereglementet på HK-dirs hjemmesider.
Alt prøvemateriell skal være tilgjengelig på bokmål og nynorsk. Eksempel- og
forberedelsesmateriell skal gjøres tilgjengelig senest tre måneder før tidspunktet for
gjennomføring av neste prøve. Relevant informasjon om prøver i norsk og
samfunnskunnskap skal publiseres senest to måneder før avvikling av neste prøve. Se integreringsforskriften § 37.
Reglene om oppmelding til prøve finner du i integreringsforskriften § 38. Personer som får opplæring etter integreringsloven kapittel 6 melder seg opp til prøver i norsk når hen, i samråd med læreren, regner seg som klar til å dokumentere sitt norskmål. Hvilken prøve deltakeren skal meldes opp til skal gjenspeile vedkommendes norskmål. For deltakere i introduksjonsprogrammet avgjøres oppmeldingen i samråd med lærer og programrådgiver.
Ved uenighet er det kandidaten som beslutter når og til hvilken prøve eller delprøve de skal melde seg opp til. Kandidaten kan melde seg opp til og avlegge delprøvene hver for seg.
Oppmelding skal gjøres til den aktøren som har fått i oppdrag å gjennomføre prøvene fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Informasjon om hvordan man melder seg opp til prøvene, finnes på direktoratets hjemmesider.
Kandidater som har deltatt i opplæring i en kommune, meldes opp til prøve av den kommunen hvor hen sist har deltatt i opplæring. Dette gjelder også hvis kandidaten har fått opplæring i en annen kommune enn bosettingskommunen
Kandidater som har deltatt i opplæring hos en godkjent privat tilbyder, har selv ansvar for å melde seg opp til prøver i norsk og samfunnskunnskap.
Kandidater som har plikt til å gå opp til prøver etter integreringsloven § 37, har rett til én gratis prøve for hver av ferdighetene skrive, lese, lytte og snakke, samt én gratis prøve i samfunnskunnskap. Se integreringsforskriften § 38. Retten til gratis prøve er knyttet til plikten til å gå opp til prøven. Dette betyr at retten til gratis prøve i utgangspunktet gjelder så lenge deltakeren har plikt. Hvis forhold på kommunens side fører til at kandidaten ikke får tatt prøven innenfor rammene av plikten, skal ikke dette gå ut over kandidaten. Andre kandidater, for eksempel de som ikke har en plikt til å gå opp til prøve eller som allerede har brukt sitt ene forsøk, må betale en prøveavgift.
Kandidater plikter å melde fra på forhånd dersom de ikke kan møte til prøve. Ved dokumentert gyldig fravær, kan kandidaten meldes opp til prøve på nytt uten å betale prøveavgift. Kandidater som har dokumentert gyldig fravær, skal få prøveavgiften refundert dersom de ber om det. Med gyldig fravær menes:
Ved ugyldig fravær kan kandidaten melde seg opp på nytt, men må betale prøveavgift. Kandidater som har benyttet seg av sin rett til gratis prøve og som ønsker å gå opp til ny prøve i norsk, delprøve i norsk eller prøve i samfunnskunnskap, kan melde seg opp til ny prøve. Kandidaten må da betale prøveavgiften selv.
Det er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som skal legge til rette for gjennomføring av prøver i norsk og prøver i samfunnskunnskap. Se integreringsforskriften § 39.
Kommunen har plikt til å sørge for tilbud om å gjennomføre prøver til alle som ønsker å melde seg opp til prøver, og som er folkeregistrert i kommunen. Dette gjelder både deltakere i opplæring etter integreringsregelverket og privatister. Prøver skal som hovedregel gjennomføres i kommunen, men de kan også gjennomføres i samarbeid med andre kommuner.
Prøver i norsk skal gjennomføres minimum to ganger i året. Tidspunktene for når
prøvene kan gjennomføres avgjøres av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Prøver i samfunnskunnskap gjennomføres på et tidspunkt som avgjøres av kommunen.
Prøver i norsk og prøve i samfunnskunnskap gjennomføres som hovedregel digitalt på prøvestedet. Ved prøver i norsk og samfunnskunnskap er det som hovedregel ikke tillatt med noen hjelpemidler. Alle kandidater til prøver i norsk og samfunnskunnskap må være fysisk til stede i prøvelokalet.
Integreringsforskriften § 40 regulerer tilrettelegging ved gjennomføring av prøver. Dette kan du lese om i under punkt 9.5.4.
Reglene om vurdering av prøver og prøvebevis finner du i integreringsforskriften § 41.
Ved delprøven i skriftlig framstilling på nivå A1til B2 brukes faglig kvalifiserte sensorer oppnevnt av HK-dir. To sensorer vurderer hver besvarelse. Hvis de er uenige, går besvarelsen automatisk videre til en tredje sensor.
Ved delprøve i muntlig kommunikasjon på nivå A1 til B2 benyttes en ekstern sensor og en eksaminator. Med ekstern sensor menes her en norsklærer som ikke har undervist kandidaten på prøvetidspunktet.
Delprøve i leseforståelse og delprøve i lytteforståelse på nivå A1 til B2 er digital og rettes digitalt.
Du kan lese mer om de ulike språknivåene i Det felles europeiske rammeverket for språk.
Prøven i samfunnskunnskap er også digital og rettes digitalt.
Det gis et eget resultat for hver av delprøvene.
Vurderingsskalaen ved prøver i norsk på nivå A1 til B2 er språknivåene som er beskrevet i læreplanen; A1, A2, B1 og B2, i tråd med Det felles europeiske rammeverket for språk. Vurderingen «under A1» kan også benyttes dersom nivået på kandidatens besvarelse er under A1 i noen av ferdighetene som er beskrevet i læreplanen.
Ved prøve i norsk på nivå C1 blir begge delprøver vurdert sentralt av sensorer som Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse sørger for. Ved delprøve i lytteforståelse og skriftlig framstilling, går besvarelsen direkte til sensur når kandidaten trykker «send». Ved delprøve i leseforståelse og muntlig kommunikasjon skal kommunen stille med eksaminator som også tar opptak av eksaminasjonen. Ved begge delprøver er det to faglig kvalifiserte sensorer oppnevnt av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som vurderer besvarelsen i etterkant. Ved uenighet mellom de to sensorene, sendes besvarelsen automatisk videre til en tredje sensor.
Ved prøver i norsk på nivå C1 benyttes vurderingen «C1» eller «Ikke bestått».
Prøven i samfunnskunnskap er digital og rettes digitalt. Til prøve i samfunnskunnskap benyttes vurderingen «Bestått» eller «Ikke bestått».
Etter gjennomførte prøver skal kandidatene motta et prøvebevis hvor vurderingen i hver av de fire ferdighetene leseforståelse, lytteforståelse, skriftlig fremstilling og muntlig kommunikasjon skal framgå, i tillegg til prøve i samfunnskunnskap er bestått og på hvilket språk.
Prøvebeviset skal inneholde en beskrivelse av hva oppnådd nivå betyr. Prøvebeviset er utviklet av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, og opplæringsstedet eller kommunen utsteder prøvebevisene.
I integreringsforskriften § 42 finner du reglene om klage på gjennomføring av prøver eller klage på prøveresultatet.
Kandidater som har tatt prøver i norsk på nivå A1 til B2 kan bare klage på resultatet når det gjelder delprøve i skriftlig framstilling. Ved prøver i norsk på nivå C1 kan kandidaten klage på resultatet på delprøve i lytteforståelse og skriftlig framstilling og på delprøve i leseforståelse og muntlig kommunikasjon.
På alle delprøver i norsk, uavhengig av nivå, og for prøve i samfunnskunnskap, kan kandidatene klage på formelle feil ved gjennomføringen av prøven, men kun dersom den formelle feilen kan ha betydning for resultatet.
Kandidaten kan klage muntlig først og senere komme med en skriftlig klage fra
kandidaten selv eller noen som handler som fullmektig for kandidaten. Klage på
formelle feil ved gjennomføring av prøven rettes til kommunen og må ha en begrunnelse. Klage på resultat rettes til HK-dir, og skal ikke begrunnes.
Du kan lese mer om klage på gjennomføring av prøve på nettsiden til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.
Fristen for å klage på formelle feil ved gjennomføringen er tre uker etter at kandidaten tok prøven. Fristen for å klage på resultatet på delprøve i skriftlig framstilling på nivå A1 til B2 og delprøvene på nivå C1 er tre uker etter at kandidaten ble kjent med resultatet.
Kandidater som kan dokumentere at de har søkt opptak til høyere utdanning, har krav på rask behandling av klagen slik at vedkommende rekker søknadsfristen.
Behandling av klage på resultat på delprøve i skriftlig framstilling på nivå A1 til B2 kan føre til at vurderingen blir stående eller at den blir endret til gunst eller ugunst for kandidaten.
Behandling av klage på resultat på delprøvene på nivå C1 kan føre til at vurderingen blir stående eller at den blir endret til gunst for kandidaten. Avgjørelsen skal begrunnes skriftlig. Avgjørelsen er endelig og man kan ikke klage på den.
Kommunen avgjør klager på formelle feil ved gjennomføring av prøver. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har ansvar for å organisere behandlingen av klage på resultat der sentralt oppnevnte sensorer benyttes til vurderingen. I klagebehandlingen brukes tre sensorer som er pekt ut på forhånd. To sensorer vurderer klagen, og en tredje sensor benyttes ved uenighet mellom de to sensorene.
Dersom kandidaten får medhold i en klage på formelle feil ved gjennomføringen av prøve eller delprøve, kan Direktoratet for høyere utdanning annullere prøvene. Dette gjelder uavhengig av språknivå og type delprøve. Direktoratet skal hente inn uttalelse fra kommunen før det fattes vedtak om annullering. Dersom en prøve blir annullert på grunn av formelle feil, har kandidaten rett til å gå opp til ny prøve eller delprøve gratis.
I integreringsforskriften § 43 finner du reglene om bortvisning, annullering og karantene.
Kandidater som forstyrrer gjennomføringen av en prøve, kan bortvises fra prøvelokalet. Kandidater som har med seg eller bruker ulovlige hjelpemidler, eller prøver å fuske på andre måter, kan bortvises umiddelbart. Kommunen fatter vedtaket om bortvisning.
Dersom man senere oppdager at en kandidat har fusket eller forsøkt å fuske, kan prøver i norsk eller i samfunnskunnskap annulleres. Det er kommunen som fatter vedtaket. Dersom fusk eller forsøk på fusk først oppdages ved sensur, fatter Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vedtaket.
Kandidater som blir bortvist på grunn av fusk eller forsøk på fusk, eller som får prøven annullert, kan få en karantene på inntil ett år. Karantenen må være forholdsmessig. I denne vurderingen skal den som behandler vedtaket legge vekt på overtredelsens art, alvor og forholdene ellers. Vedtak om karantene fattes av den som også fatter vedtak om annullering eller fusk. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har utarbeidet retningslinjer for gradert karantene ved fusk. Retningslinjene finner du på hkdir.no.
Dersom det er gjort formelle feil ved gjennomføringen av prøver, eller dersom prøver av andre årsaker ikke er gjennomført i samsvar med bestemmelsene i dette kapitlet, kan Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse annullere prøvene. Direktoratet skal innhente uttalelse fra kommunen før de fatter vedtak om annullering. Klage på formelle feil ved gjennomføringen behandles av kommunen etter integreringsforskriften § 42.
Kandidater som blir bortvist fra prøvelokalet eller får en prøve annullert, kan gå opp til ny prøve som privatist og må betale en prøveavgift. Kandidater som får medhold i klagen på bortvisning eller annullering, har rett til å gå opp til ny gratis prøve. Kandidater som får en prøve annullert har rett til å gå opp til ny gratis prøve. Se integreringsforskriften § 43 fjerde ledd.
I integreringsloven § 29 finner du reglene om fritak fra plikt til deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Etter integreringsforskriften § 36 gjelder disse reglene også for fritak fra prøver i norsk og samfunnskunnskap. Reglene om fritak åpner for at personer som egentlig har en plikt til opplæring eller å ta prøver i norsk og samfunnskunnskap ikke lengre trenger å oppfylle denne.
Integreringsloven inneholder ingen bestemmelser om reaksjoner eller sanksjoner for personer som ikke oppfyller plikten til opplæring og prøver. Både utlendingsloven og statsborgerloven stiller imidlertid krav om at søkeren må oppfylle sine plikter etter integreringsloven, for eksempel ved søknad om permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Fritak etter integreringsregelverket er en måte å oppfylle kravene i de andre lovene til gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Et vedtak om fritak etter integreringsloven kan dermed være relevant dokumentasjon til søknad etter utlendingsloven eller statsborgerloven.
Kommunen er ansvarlig for norsk og samfunnskunnskap, se integreringsloven § 30. De er også ansvarlig for å ta imot og behandle søknader om fritak.
Kommunen må realitetsbehandle søknader om fritak for alle personer som har en plikt, også der kommunen ikke lengre må tilby søkeren opplæring. Dette kan for eksempel være tilfellet for personer med plikt til å gå opp til avsluttende prøve i norsk. Når personen har gjennomført norskopplæringen, men ikke tatt norskprøven, vil ikke kommunen lengre måtte tilby personen opplæring. Kommunen må likevel behandle en søknad om fritak fra plikten til å ta avsluttende prøve i norsk dersom personen søker om dette.
Kommunen skal derimot ikke behandle søknader om fritak fra personer som ikke lengre har en plikt, eller som aldri har hatt en plikt, etter integreringsloven. Dette kan for eksempel være tilfellet for personer som fikk sin første oppholdstillatelse før de fylte 18 år, og dermed aldri har vært omfattet av integreringsloven.
Søknader om fritak fra personer som ikke lengre har eller aldri har hatt en plikt, skal avvises. Slik avvisning må skje i form av et enkeltvedtak. Se forvaltningsloven § 2 tredje ledd.
Når kommunen først har konkludert med at søkeren har en plikt vedkommende kan fritas fra, må den likevel realitetsbehandle søknaden (vurdere om vilkårene for fritak faktisk er oppfylt). Etter integreringslovens § 29 kan man få fritak på grunn av:
Fritak fra opplæring eller prøve i norsk og samfunnskunnskap kan innvilges dersom søkeren har dokumenterte kunnskaper. Hvilken type dokumentasjon som kan legges til grunn står i integreringsforskriften § 23 for norsk og § 24 for samfunnskunnskap.
Disse bestemmelsene er uttømmende, og andre typer dokumentasjon kan altså ikke gi fritak på grunn av dokumenterte kunnskaper.
For fritak fra norsk må søkeren dokumentere et minimum av kunnskaper i norsk eller samisk. Integreringsforskriften § 23 regulerer minumumsnivået. Kommunen kan gi fritak hvis søkeren kan dokumentere ett av følgende:
For fritak fra samfunnskunnskap må søkeren dokumentere et minimum av kunnskaper om det norske samfunnet. Integreringsforskriften § 24 regulerer minimumsnivået.
Kommunen kan etter denne bestemmelsen gi fritak fra opplæring og/eller prøve hvis søkeren kan dokumentere ett av følgende:
Hvis kommunen beslutter at en person blir fritatt fra plikten til å delta i opplæring på grunn av dokumentert kunnskap, kan kommunen også beslutte at hen mister sin rett til opplæring. Se integreringsforskriften §§ 23 siste ledd og 24 siste ledd.
Personer som dokumenterer et minimum av kunnskaper i samisk, beholder retten til å delta i opplæring i norsk.
Kommunen kan innvilge fritak fra opplæring eller prøver på grunn av særlige helsemessige årsaker.
Fritak på grunn av helsemessige utfordringer forutsetter at søkeren har en sykdom eller skade. Søknad om fritak på grunn av særlige helsemessige årsaker skal dokumenteres med medisinsk vurdering eller uttalelse fra lege eller psykolog. Kommunen må gjøre en helhetlig vurdering av om søkerens helsesituasjon hindrer vedkommende fra å delta i opplæring i lang tid fremover (Prop 89 L (2019-2020), merknad til § 29). Kommunen skal ikke gi fritak fra opplæring eller prøver for helsemessige årsaker, som kommunen kan avhjelpe gjennom å tilpasse opplæringen.
Du kan lese mer om tilpasning generelt under punkt 9.5. For mer informasjon om kravene til tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne, se kapittel 10. Dersom den særlige helsemessige årsaken har oppstått underveis, kan søkeren søke om fritak fra plikt til å fullføre opplæringen og plikt til å avlegge prøver. (Prop 89 L (2019-2020), merknad til § 29).
I vurderingen av om fritaket skal innvilges eller ikke, skal kommunen se på sykdommens eller skadens art, varighet og omfang. Reglene om fritak på grunn av helsemessige årsaker skal tolkes strengt. De er ment for personer med mer alvorlige og langvarige plager, enten fysisk eller psykisk. For eksempel er det ikke nødvendigvis nok at personen er varig arbeidsufør. Som et minimum må sykdommen eller tilstanden være langvarig eller stadig tilbakevendende og ikke en akutt sykdom eller lidelse som går fort over. Sykdommen eller skaden må være en slik varighet at opplæringen ikke kan gjennomføres i løpet av fristen for gjennomføring på 18 måneder eller tre år.
Hvis deltakeren får fritak fra plikten til å delta i opplæring på grunn av særlige helsemessige årsaker, beholder hen retten til opplæring.
Kommunen kan innvilge fritak fra opplæring og prøver på grunn av andre tungtveiende årsaker som hindrer deltakelse. Denne fritaksmuligheten i integreringsloven § 29 er ment som en sikkerhetsventil for tilfeller som ikke dekkes av særlige helsemessige årsaker, og må vurderes for seg. Kommunen må gjøre en konkret helhetsvurdering av alle opplysningene i saken. Dersom den særlige tungtveiende årsaken har oppstått underveis kan det søkes fritak fra plikt til å fullføre opplæringen eller etter at opplæringen er gjennomført, kan det søkes fritak fra plikt til å fullføre opplæringen og plikt til å avlegge prøver.
Regelen er ment å fange opp tilfeller som ikke skyldes sykdom eller skade, men som er like alvorlig og som gjør deltakelse i opplæring like vanskelig som ved alvorlig eller kronisk sykdom. Kommunen kan bare innvilge fritak når det er urimelig å kreve at deltakeren skal gjennomføre opplæringen. Kommunen kan for eksempel gi fritak hvis deltakeren av sikkerhetshensyn ikke kan delta i opplæringen, for eksempel hvis vedkommende frykter represalier etter brudd med familie og bor på fortrolig adresse.
For å få fritak på grunn av tungtveiende årsaker, må det som hindrer deltakelse være av en viss varighet slik at opplæringen ikke kan gjennomføres i løpet av fristen for gjennomføring på 18 måneder eller tre år.
Hvis deltaker får fritak fra plikten til å delta i opplæring på grunn av andre tungtveiende årsaker, beholder hen retten til opplæring.
Det finnes egne regler om fravær fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap i integreringsloven § 35. Reglene står i integreringsforskriften kapittel 7. Reglene om fravær fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjelder ikke når opplæringen gis som del av introduksjonsprogrammet. Da er det reglene om fravær fra introduksjonsprogrammet som gjelder. Du kan lese om reglene om fravær fra introduksjonsprogrammet under punkt 6.10 i denne veilederen.
Deltakere i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap må møte til undervisning. Hvis en deltaker skal være borte fra den planlagte undervisningen i norsk og samfunnskunnskap, må det være en gyldig grunn til fraværet. Kommunen har en plikt til å tilrettelegge når deltakere har en plikt til å delta. Kommunen må tilrettelegge opplæringen for den enkeltes livssituasjon dersom en deltaker ikke kan følge opplæringstilbudet som planlagt. Reglene om fravær må derfor ses i sammenheng med reglene om tilpasning og tilrettelegging. Du kan lese mer om tilpasning generelt under punkt 9.5. For mer informasjon om kravene til tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne, se kapittel 10.
Når det gjelder fravær fra prøver i norsk og samfunnskunnskap, er dette regulert i integreringsforskriften § 38 femte ledd. Du kan lese mer om konsekvensene av ugyldig fravær på prøver i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.11.5.
IMDi har utarbeidet egne maler for vedtak om fravær som kommunen kan ta utgangspunkt i.
Ved omfattende fravær kan kommunen beslutte å stanse norskopplæringen etter integreringsloven § 36. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3.
Reglene om fravær fra opplæring i samfunnskunnskap står i integreringsforskriften § 29 første og andre ledd.
Dersom en deltaker har fravær i samfunnskunnskap som ikke overstiger 10 prosent av timetallet i læreplanen, har deltakeren rett til å ta igjen timene gratis innenfor en frist på enten 18 måneder eller tre år (integreringsloven § 32). Dette kan være situasjoner hvor en deltaker i introduksjonsprogram eller arbeidstaker kunne brukt egenmelding. For eksempel ved egen eller barns kortvarige sykdom.
Ved fravær fra opplæringen i samfunnskunnskap som overstiger 10 prosent av timetallet, har deltakeren ikke rett til å ta igjen timene gratis, med mindre fraværet er dokumentert med legeerklæring. Hvis fraværet ikke er dokumentert, kan kommunen kreve at deltakeren betaler for resterende timer opplæring.
Reglene om fravær fra opplæring i norsk står i integreringsforskriften § 29 tredje ledd. Det er kommunen som avgjør hvor mye opplæring den enkelte skal gis for å nå norskmålet sitt. Omfanget av fraværet må vurderes opp mot omfanget av opplæringen i planen, og vil derfor variere både mellom deltakerne og mellom kommunene. Dersom fraværet er omfattende, kan kommunen beslutte å stanse norskopplæringen. Du kan lese mer om stans som følge av fravær under punkt 9.3.2.1.