Veileder til integreringsloven
Kapittel 9.
Integreringsloven inneholder en rekke regler som ligner hverandre, uavhengig av om deltakeren deltar i opplæring i mottak, introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder særlig regler knyttet til permisjon, avslutning og avbrudd, stans og tilpasning.
I dette kapitlet vil vi se på de reglene som i all hovedsak er like for opplæring i mottak, introduksjonsprogram og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Der reglene er ulike, kommenteres dette.
Merk at deltakere kun vil regnes som tilhørende én av de tre gruppene:
Reglene om avbrudd og avvisning er like for opplæring i mottak, introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 6.1.4.1 og kapittel 14 merknad til § 3)
Dersom en person avviser eller avbryter sin deltakelse, vil kommunens plikter ikke lengre gjelde overfor personen. Det gjelder egne regler om avbrudd og avvisning for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34. Du kan lese mer om disse reglene i veilederens kapittel 8.
For at en person kan sies å ha avvist et tilbud, må hen ha mottatt et konkret tilbud, for eksempel i form av et vedtak, og takket nei til tilbudet. En person har fått et tilbud når det er fattet vedtak om deltakelse eller det på annen måte er gitt tydelig uttrykk for at personen gis mulighet til å delta. Generell informasjon om at personen kan ta kontakt med kommunen dersom hen ønsker opplæring, er ikke nok til å si at personen har fått et tilbud om opplæring.
Når en person selv velger å avbryte, regnes dette som avbrutt deltakelse i opplæring. Hvis en person forsvinner eller flytter, og kommunen ikke lengre vet hvor personen oppholder seg, så vil personen regnes for å ha avbrutt opplæring i mottak, introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Kommunens plikter overfor vedkommende vil dermed falle bort.
På den annen side vil det for personer som har fravær fra opplæringen eller introduksjonsprogrammet, men som deltar sporadisk, eller hvor kommunen er i annen dialog med personen, ikke være tilstrekkelig til å si at personen har avbrutt opplæringen eller introduksjonsprogrammet. I de tilfellene må kommunen vurdere om de skal fatte vedtak om stans. Se integreringsloven §§ 18 og 36. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3.
Kommunen skal ikke fatte vedtak om stans der en person uttrykkelig avbryter opplæring i mottak, introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, da det er personen selv som velger å avbryte. Du kan lese mer om når kommunen skal bruke stans under punkt 9.3.
Kommunen har en veiledningsplikt og en informasjonsplikt overfor alle som har rettigheter og plikter etter integreringsloven. Se integreringsloven § 46 første ledd og forvaltningsloven §§ 11 og 17.
Kommunen har plikt til å bruke tolk når det er nødvendig for at personen skal forstå veiledningen og informasjonen. Les mer om når kommunen skal bruke tolk. Bruk av tolk er spesielt viktig overfor personer som sier at de ikke ønsker opplæring i mottak, introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, eller ikke ønsker å fortsette påbegynt opplæring. Personen bør ha forstått konsekvensene av at hen avviser eller avbryter. Har en person først avbrutt eller avvist opplæring, vil kommunen ikke lengre ha plikt til å gi personen et tilbud, selv om personen senere ombestemmer seg. Kommunen bør journalføre at de har veiledet personen om konsekvensene av å avbryte eller å avvise opplæring.
Dersom en deltaker vil flytte, er det viktig at kommunen gir informasjon om at flyttingen kan bli regnet som avvisning eller avbrudd av programmet. Dette kan også påvirke andre rettigheter. Hvis en person er bosatt etter avtale i kommunen og kommunen mottar integreringstilskudd, vil personen i utgangspunktet ha rett til tjenester etter sosialtjenesteloven i denne kommunen. Hvis personen flytter ut av kommunen hen er bosatt i, kan det påvirke hvilke rettigheter etter sosialtjenesteloven hen får i kommunen hen flytter til. Rettighetene vurderes ut ifra om flyttingen mellom kommuner er avtalt eller ikke. Se forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 3.
Kommunen kan i noen tilfeller stanse introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, hvis det er begrunnet i forhold hos den enkelte deltakeren. Se integreringsloven §§ 18 og 36. Det finnes ingen regler om stans for opplæring i mottak.
Selve reglene i §§ 18 og 36 er innholdsmessige likelydende og vurderingene som kommunen skal gjøre i er i all hovedsak like. Hvis kommunen stanser en deltakers introduksjonsprogram, gjelder det alle elementene i introduksjonsprogrammet, også opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Stans er aktuelt når kommunen vurderer at deltakeren har oppførsel eller sykdom, som vanskeliggjør deltakelse i introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Kommunen skal ikke bruke stans av introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap der deltakeren selv ønsker å avslutte, eller der kommunen mener deltakeren har oppnådd sitt norskmål eller sluttmål.
All stans av introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap må være saklig begrunnet. Forhold som kan begrunne stans er blant annet:
Hva som ligger i saklig begrunnet, må vurderes konkret. Det sentrale er at det er en logisk sammenheng mellom vedtaket om stans og begrunnelsen for det.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4, og kapittel 14 merknad til §§ 18 og 36.)
Det er kommunen som tar initiativ til å stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Stans av introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, er i utgangspunktet kun aktuelt der kommunen og deltakeren ikke er enige (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4, og kapittel 14 merknad til §§ 18 og 36). Det kan for eksempel være at deltakeren selv mener at egen atferd i opplæringssituasjonen er akseptabel, mens kommunen ser et behov for å stanse.
Dersom deltakeren selv ønsker å avbryte introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, skal kommunen ikke benytte stans. Du kan lese mer om avbrytelse av opplæring under punkt 9.2. Kommunen skal heller ikke benytte stans dersom deltakeren blir ferdig med introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, for eksempel når deltakeren når sluttmålet for introduksjonsprogrammet, minimumsnivået i norsk eller maksimal varighet av opplæringen. Les mer om avslutning av introduksjonsprogram i veilederens kapittel 6 og av opplæring i norsk og samfunnskunnskap i kapittel 7.
Kommunen kan stanse introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap ved omfattende fravær. Om fraværet er omfattende må vurderes opp mot hvor lenge vedkommende har vært i opplæringen eller introduksjonsprogrammet, progresjonen og hvor ofte deltaker har vært borte. Det er også av betydning om fraværet har vært ugyldig, om det er søkt om for eksempel permisjon og om fraværet hadde gitt rett til fri eller permisjon dersom det hadde vært søkt om det (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4, og kapittel 14 merknad til §§ 18 og 36). Dette kan for eksempel ha betydning for om kommunen skal bruke midlertidig eller permanent stans.
Når kommunen skal vurdere om fraværet til den enkelte deltaker er omfattende, må kommunen se fraværet opp mot omfanget av opplæringen eller introduksjonsprogrammet i enten deltakerens norskplan eller integreringsplan.
Kommunen kan stanse introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap ved skadelig atferd. Det vil si atferd som kan skade deltakerens eller andres muligheter til å gjennomføre opplæringen eller introduksjonsprogrammet og oppnå norskmålet eller sluttmålet, for eksempel ved å vedvarende forstyrre de andre deltakerne i opplæringssituasjonen. Atferd utenfor opplæringssituasjonen kan også gi grunnlag for stans, for eksempel at en deltaker trakasserer en annen deltaker på fritiden.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4, og kapittel 14 merknad til §§ 18 og 36)
Ved sykdom bør kommunen først og fremst vurdere om introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap kan tilpasses eller om permisjon kan være aktuelt. Les mer om tilpasning under punkt 9.5, og om tilrettelegging ved funksjonsnedsettelser i kapittel 10. Les mer om permisjon under punkt 9.4. Midlertidig eller permanent stans er kun aktuelt hvis sykdommen enten er så alvorlig eller må antas å bli så langvarig at det er usikkert om vedkommende kan gjennomføre, eller at det er usikkert på hvilke tidspunkt det kan skje.
Stans på grunn av sykdom kan for eksempel være aktuelt dersom deltakeren har fått innvilget maksimal permisjon, sykdommen er så alvorlig at tilpassing ikke er mulig, men deltakeren likevel ikke ønsker å avbryte.
Det er opp til kommunen om introduksjonsprogrammet eller opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal stanses midlertidig eller permanent. Det skal mye til for å stanse, og terskelen skal være høy. I praksis vil det være situasjonens grovhet og deltakerens situasjon som avgjør om introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap stanses midlertidig eller permanent. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4)
Midlertidig stans bør ikke vare lenger enn tre måneder og kan for eksempel brukes hvis kommunen ønsker å gi deltakeren mulighet til å endre sin atferd eller hvis deltakeren har helseutfordringer av midlertidig karakter (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.9.4 og 10.8.4, og kapittel 14 merknad til §§ 18 og 36). Det kan være en fordel å forsøke midlertidig stans før eventuell permanent stans, men det er ikke et krav. Dersom det ikke er utsikter til bedring, kan introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap stanses permanent med en gang.
Ved bruk av midlertidig stans er det viktig å merke seg at stans ikke forlenger den maksimale varigheten til deltakeren. Tid som er mistet på grunn av midlertidig stans, forlenger ikke perioden deltakeren har rett til opplæring, verken for introduksjonsprogrammet eller for norsk og samfunnskunnskap. Se henholdsvis integreringsloven §§ 13 sjette ledd og § 32 første ledd.
Stans innebærer at den individuelle retten opphører, enten for en periode eller permanent.
Deltakere som har fått stanset sitt introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap permanent har selv ansvaret for å oppfylle plikten på annen måte. De må eventuelt selv betale for den opplæringen som gjenstår for at de skal oppfylle sin plikt.
Vedtak om stans innebærer at deltakeren ikke har rett til introduksjonsstønad i perioden deltakeren ikke deltar i program.
De deltakerne som får sitt program stanset på grunn av helseutfordringer, vil i det fleste tilfeller være i en situasjon som gjør at vedkommende uansett ikke er i stand til å delta i et fulltidsprogram. I slike tilfeller vil deltakere eventuelt måtte benytte seg av andre økonomiske støtteordninger.
En avgjørelse om stans er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se integreringsloven § 46 annet ledd bokstav d.
Når kommunen vurderer å stanse deltakers introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap er kravene til forhåndsvarsling og til kommunens utrednings- og informasjonsplikt særlig viktige, se forvaltningsloven §§ 16 og 17. Ved et så inngripende vedtak som stans er det viktig at deltakeren får anledning til å uttale seg i saken innen en gitt frist. Et forhåndsvarsel skal som hovedregel gis skriftlig. I den forbindelse er det også viktig at kommunen overholder sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.
Kommunen kan unnlate å forhåndsvarsle i noen tilfeller, for eksempel der kommunen ikke vet hvor deltakeren oppholder seg og ettersporing av deltakeren vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig. Se forvaltningsloven § 16 tredje ledd.
At en avgjørelse om stans er et enkeltvedtak betyr også at forvaltningslovens regler om begrunnelse gjelder. Se Sivilombudets veileder. Kommunen skal gi en begrunnelse for vedtaket. I denne begrunnelsen bør kommunen beskrive hvorfor det er valgt midlertidig eller permanent stans. Se forvaltningsloven §§ 24 og 25.
Hvis deltakeren er uenig i kommunens avgjørelse om å stanse opplæringen eller introduksjonsprogrammet, har deltakeren rett til å klage på vedtaket om stans. Kommunen må da først vurdere om de vil endre vedtaket. Hvis kommunen opprettholder vedtaket er det statsforvalteren som behandler klagen.
Kommunen eller statsforvalteren kan beslutte at deltakeren skal få utsatt iverksettelse av vedtaket mens klagen er til behandling hos statsforvalteren, se forvaltningsloven § 42. Dersom deltakeren får utsatt iverksettelse betyr det at deltakeren får fortsette med introduksjonsprogrammet eller opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, frem til statsforvalteren har behandlet klagen. Når kommunen vurderer om deltakeren skal ha utsatt iverksettelse, må de blant annet vurdere betydningen av et brudd i opplæringen eller introduksjonsprogrammet for deltakeren. Både kommunen og statsforvalteren kan gi utsatt iverksettelse.
Deltakere kan få permisjon fra introduksjonsprogrammet etter integreringsloven § 17, og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven § 35. Det finnes ingen regler om permisjon fra opplæring i mottak. Kommunen innvilger permisjon på bakgrunn av søknad fra deltakeren. Mer utfyllende regler om permisjon finner du i integreringsforskriften kapittel 4 for introduksjonsprogram og kapittel 7 for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Bestemmelsene i forskriften er uttømmende. Det vil si at kommunen bare kan innvilge permisjon i de tilfellene som står i integreringsforskriften.
Reglene om permisjon er stort sett like for introduksjonsprogram og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Der det er ulikheter vil det komme frem av beskrivelsen under.
Kommunen kan innvilge velferdspermisjon i inntil ti virkedager for hvert kalenderår. Dette følger av integreringsforskriften § 14 for introduksjonsprogram og § 31 for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Deltakere i introduksjonsprogram som får innvilget velferdspermisjon skal ikke bli trukket i introduksjonsstønad.
Kommunen kan gi velferdspermisjon ved viktige velferdsgrunner. Velferdspermisjon kan blant annet innvilges i disse tilfellene:
Samboer og samboers familie likestilles her med ektefelle og ektefelles familie. Det kan i tillegg gis permisjon med introduksjonsstønad på eventuelle nødvendige reisedager mellom tjenestested og det sted hvor begravelse, bisettelse eller urnenedsettelse finner sted.
Kommunen kan gi velferdspermisjon i andre tilfeller enn de som er beskrevet over, men må da vurdere om det foreligger viktige velferdsgrunner i den konkrete saken. Eksemplene kan gi en viss veiledning for hvor terskelen skal ligge for denne vurderingen.
For opplæring i norsk og samfunnskunnskap kan det også innvilges velferdspermisjon for å feire religiøse høytidsdager i inntil to virkedager. Se integreringsforskriften § 31 bokstav g. Merk at denne regelen er annerledes for deltakere i introduksjonsprogram og deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. For deltakere i introduksjonsprogram er to slike høytidsdager per kalenderår en rettighet etter integreringsforskriften § 17. Her er det kun et krav om at deltakeren gir beskjed til kommunen senest 14 dager før hen ønsker å bruke denne rettigheten. Dette kan du lese mer om under punkt 6.9. Deltakere i norsk og samfunnskunnskap må derimot søke til kommunen om velferdspermisjon for to slike høytidsdager per kalenderår. Se integreringsforskriften § 31.
Kommunen kan innvilge søknad om permisjon i inntil ti virkedager for hvert kalenderår for fred- og forsoningsarbeid på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Dette følger av integreringsforskriften §§ 14a og 31a. Deltakere i introduksjonsprogram som får innvilget permisjon for fred- og forsoningsarbeid skal ikke bli trukket i introduksjonsstønad.
Dersom en deltaker er forhindret fra å delta i tilrettelagt opplæring på grunn av langvarig egen eller barns sykdom eller skade, har hen rett til permisjon. Slik permisjon innvilges på grunnlag av legeerklæring, og kan vare i opptil ett år. Reglene om permisjon ved egen eller barns sykdom eller skade finner vi integreringsforskriften § 15 for introduksjonsprogram og § 32 for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Denne permisjonen kan innvilges for flere avgrensede perioder, og totalt for en periode på inntil ett år i løpet av opplæringsperioden. Dette gjelder uavhengig av den opprinnelige varigheten på introduksjonsprogrammet. Deltakere i introduksjonsprogram som får innvilget permisjon ved egen eller barns sykdom eller skade skal ikke motta introduksjonsstønad i permisjonstiden.
Reglene for permisjon etter fødsel og adopsjon finner du i integreringsforskriften § 16 for introduksjonsprogram og § 33 for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Her er ordlyden i all hovedsak lik. Ulikheter mellom reglene for introduksjonsprogram og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap kommenteres spesifikt.
Både for deltakere i introduksjonsprogram og for deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, har foreldrene rett til omsorgspermisjon etter fødsel i til sammen opptil ti måneder i barnets første leveår. Tar ikke begge foreldrene omsorgen for barnet, kan den retten til permisjon utøves av en annen som tar omsorgen for barnet. En forutsetning for at denne personen skal kunne utøve den overførte retten, er at hen går i samme type ordning etter integreringsloven som forelderen hen skal hjelpe.
For både deltakere i introduksjonsprogram og for deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, skal kommunen tilby oppfølging og norskopplæring eller språktrening til deltakere som er i omsorgspermisjon etter fødsel eller adopsjon. Tilbudet skal gis fra og med den fjerde måneden av permisjonstiden og tilpasses den enkelte deltaker.
Ved adopsjon har adoptivforeldre som deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap rett til omsorgspermisjon i til sammen opptil ti måneder. Dette gjelder hvis barnet er under 15 år.
Reglene om permisjon ved fødsel i integreringsforskriften §§ 16 og 33 skiller ikke mellom familieforøkning med ett eller flere barn samtidig. Det er dermed ikke anledning til å gi lengre permisjon enn det som følger av forskriftens §§ 16 og 33 ved flerbarnsfødsler eller adopsjon av flere barn samtidig.
Der begge foreldrene deltar i introduksjonsprogram, er 75 virkedager av omsorgspermisjonen forbeholdt far eller medmor og 75 virkedager forbeholdt mor.
Hvis far eller medmor ikke benytter permisjonsdagene, faller de bort. Det kan gjøres unntak fra dette dersom faren eller medmoren på grunn av sykdom eller skade er helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet eller er innlagt i helseinstitusjon. Dette må i så fall dokumenteres med legeerklæring. Deltakere i introduksjonsprogram som får innvilget permisjon ved fødsel eller adopsjon, skal ikke motta introduksjonsstønad i permisjonstiden.
For deltakere i introduksjonsprogram kommer permisjon ved fødsel og adopsjon i tillegg til fri i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming. Se integreringsforskriften § 11 til 13, og denne veilederens punkt 6.9.1.
Både for introduksjonsprogram og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, skal tiden deltakeren har hatt permisjon legges til henholdsvis introduksjonsprogrammets varighet og for fristen for gjennomføring av opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Se integreringsloven § 13 sjette ledd, § 32 første ledd og § 33 første ledd.
Et gjennomgående prinsipp for ordningene etter integreringsloven, er at de skal tilpasses den enkelte. Dette kommer blant annet til uttrykk i reglene om individuell fastsettelse av sluttmål og norskmål, og den enkeltes rett til en personlig integreringsplan eller norskplan.
For introduksjonsprogrammet står prinsippet i integreringsloven § 14 tredje ledd. For opplæring i norsk og samfunnskunnskap følger prinsippet blant annet av forarbeidene, forskrift om læreplan i norsk for voksne innvandrere og av integreringsforskriften § 40 om prøver.
Kravet om tilpasning gjelder uavhengig av om deltakeren har rett, plikt eller begge deler. Tilpasning kan for eksempel være aktuelt på grunn av deltakerens livssituasjon eller læringsforutsetninger, men gjelder generelt for alle deltakerne. Du kan lese mer om tilrettelegging som følge av en deltakers funksjonsnedsettelser i denne veilederens kapittel 10.
Utgangspunktet er at introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkelte. Se integreringsloven § 14 tredje ledd. Fra forarbeidene, se Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.6.4.3:
«Det er et stort handlingsrom for kommunen til å tilpasse innholdet i programmet, basert på den enkeltes sluttmål. Programmet kan inneholde elementer som ikke direkte gjør deltageren i stand til å delta i arbeid eller utdanning, men som for eksempel bidrar til at en kan klarer å gjennomføre introduksjonsprogrammet. Dette kan blant annet være forskjellige typer trening, fysioterapi og uteaktiviteter. Departementet mener at god tilpasning av innholdet vil ivareta de som har særskilte behov.»
Tilpasning av opplæring i norsk og samfunnskunnskap er regulert i forskrift.
For opplæring i norsk har kommunen plikt til å organisere opplæringen på en slik måte at «deltakernes læringsforutsetninger, behov og mål blir ivaretatt». Se forskrift om læreplan i norsk for voksne innvandrere kapittel 2.
Når det gjelder samfunnskunnskap, har deltakeren rett til opplæring på et språk hen forstår. Se integreringsloven § 33. Dersom deltakeren behersker flere språk, må kommunen vurdere hvilket språk som er mest hensiktsmessig for den enkelte.
Kandidater kan søke kommunen om særskilt tilrettelegging av prøver. Se integreringsforskriften § 40. Du kan lese mer om prøver under punkt 7.11. Søknaden skal være vedlagt dokumentasjon eller uttalelse fra lege, psykolog, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller logoped.
Prøve i samfunnskunnskap kan i særskilte tilfeller gis muntlig. I slike tilfeller gjelder det ikke et krav om dokumentasjon. Muntlig prøve skal avvikles med en prøveleder som sikrer forsvarlig gjennomføring av prøven og en ekstern eksaminator som snakker et språk kandidaten behersker godt. Hvis dette ikke er praktisk mulig, skal kommunen sørge for kvalifisert tolk. Tolkens rolle er å formidle budskapet mellom kandidaten og eksaminator, ikke å foreta noen kontroll av kandidatens svar.
Personer som deltar i introduksjonsprogram eller opplæring etter loven, skal i forbindelse med opplærings- og vurderingssituasjoner ikke bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Se integreringsloven § 40.
Med opplæringssituasjon menes opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter loven, samt andre opplæringslignende tiltak, inkludert praksis og turer. Opplæring i mottak vil også omfattes av ordlyden i bestemmelsen. Forbudet gjelder ikke når bruken av slike plagg er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold.
For personer som har mottatt skriftlig advarsel, men som fortsetter å bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, kan kommunen midlertidig stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen. I disse tilfellene gjelder reglene om stans, som du kan lese om under punkt 9.3 i denne veilederen. Skriftlig advarsel kan gis flere ganger. Kommunen skal alltid forsøke å få den det gjelder til å rette seg etter forbudet gjennom samtale før den setter i verk reaksjoner. Terskelen for å stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen midlertidig skal være høy. (Prop. 89 L (2019-2020) merknad til § 40)
Forbudet gjelder også ved gjennomføring av avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap og statsborgerprøven. Det skal tilrettelegges for deltakerne ved gjennomføring av prøver. Aktuell tilrettelegging kan for eksempel være identifisering foran bare én person, og gjennomføring av prøven på et eget rom. Personer som opptrer i strid med forbudet i vurderingssituasjoner, kan bortvises fra prøvelokalet.
Forbudet gjelder tilsvarende for lærere og andre personer som i opplærings- og vurderingssituasjoner bidrar til kommunens oppfyllelse av pliktene i loven. Det samme gjelder personer med liknende roller som arbeider for private aktører som samarbeider med kommunen om gjennomføring av kommunens plikter etter loven. Dersom en person i denne gruppen ikke følger forbudet, skal personen bli bedt om å fjerne klesplagget som dekker ansiktet. Gjentatte brudd på forbudet kan være grunnlag for oppsigelse.