Veileder til integreringsloven
Kapittel 6.
Integreringsloven kapittel 4 regulerer introduksjonsprogrammet. Det gjelder egne regler for introduksjonsprogram for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34. Du kan lese mer om disse reglene i denne veilederens kapittel 8.
Introduksjonsprogrammet er et individuelt tilpasset fulltids kvalifiseringstilbud som skal forberede personer i målgruppen for deltakelse i det norske arbeids- og samfunnslivet. Deltakere i introduksjonsprogrammet har rett til introduksjonsstønad.
Ifølge integreringsloven § 12 har kommunen ansvaret for å gi tilbud om og sørge for oppstart av introduksjonsprogram til innvandrere som omfattes av målgruppen etter § 8. Å «sørge for» innebærer at kommunen har ansvar for at den enkelte får et tilbud. Det er kommunen som har ansvaret selv om denne oppgaven kan være satt ut til noen andre. Du kan lese mer om kommunens ansvar i veilederens kapittel 3.
Kommunen skal også utstede deltakerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring. IMDi har utarbeidet egne maler for deltakerbevis som kommunen kan ta utgangspunkt i. Malene finner du på IMDis hjemmesider .
I integreringsloven kapittel 4 finner du regler om blant annet hvem som er i målgruppen, hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltakelse, sluttmål, innholdet i programmet, fravær og permisjoner.
Integreringsloven skiller mellom personer som:
At en person har rett og plikt til introduksjonsprogram, betyr at personen har en rettighet til å få introduksjonsprogram etter integreringslovens regler. Samtidig er personen også pålagt å gjennomføre programmet på grunn av plikten. For hva det vil si å ha plikt til å gjennomføre opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se veilederens kapittel 7.
Integreringsloven åpner også for at kommunene kan tilby introduksjonsprogram til enkelte andre grupper enn de som har rett og plikt til å delta. Du kan lese mer om disse gruppene under punkt 6.2.4. Det er opp til kommunen å avgjøre om de vil tilby introduksjonsprogram til disse gruppene. Personene har ikke noe krav på å få program.
Reglene om målgruppen for introduksjonsprogram finner du i integreringsloven § 8.
Det er flere kriterier som må være oppfylt for at en person skal ha rett og plikt til introduksjonsprogram. Alle vilkårene må være oppfylt samtidig på tidspunktet for vedtak etter integreringsloven § 12. Hvem som har rett og plikt bestemmes av:
Oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram er listet opp i integreringsloven § 9 første ledd bokstav a til g:
Etter integreringsloven § 9 første ledd bokstav e skal også personer med oppholdstillatelse på grunnlag av kollektiv beskyttelse ha rett og plikt til introduksjonsprogram etter integreringsloven kapittel 4. I kapittel 6A er det midlertidige regler for personer med midlertidig kollektiv beskyttelse som unntar fra dette. Det er der regulert at personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 har rett, men ikke plikt til introduksjonsprogram, se § 37 c. Du kan lese mer om denne gruppens rett til introduksjonsprogram i veilederens kapittel 8.
Personer med norsk statsborgerskap, statsborgerskap fra nordiske land og utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS- avtalen), faller utenfor målgruppen etter integreringsloven § 9 første ledd.
Det hender at deltakere i introduksjonsprogram endrer grunnlaget sitt for opphold i Norge, eller får innvilget norsk statsborgerskap, i løpet av programmet. Personer som har påbegynt et introduksjonsprogram, har rett til å fullføre programmet sitt. Dette gjelder uavhengig av om oppholdstillatelsen endres, eller om de får innvilget statsborgerskap. Se integreringsloven § 9 tredje ledd. Dette betyr for eksempel at personer som endrer tillatelse fra en tillatelse som gir rett og plikt til introduksjonsprogram, til en tillatelse som ikke gir rett og plikt til introduksjonsprogram, likevel kan fullføre introduksjonsprogrammet. Personen må likevel ha et lovlig opphold for å kunne fortsette i program.
Eksempel: En person med colombiansk statsborgerskap kommer til Norge på familiegjenforening med sin ektefelle, som har fått innvilget beskyttelse. Personen faller innenfor integreringslovens målgruppe. Etter kort tid skiller ekteparet seg, men personen ønsker å bli i Norge for å studere. Hen søker derfor oppholdstillatelse i forbindelse med studier og får innvilget dette. Studietillatelse gir ingen plikter eller rettigheter etter integreringsloven. Personen har dermed gått fra å ha rett og plikt til introduksjonsprogram etter integreringsloven § 9 til å falle utenfor integreringsloven.
Dersom personen har rukket å starte opp i introduksjonsprogram som familiegjenforent, vil hen ha rett til å fullføre programmet, selv om hen har gått over til oppholdstillatelse som student. Se integreringsloven § 9 tredje ledd.
Innvandrere som har hatt rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram, men har endret oppholdstillatelse før programmet er påbegynt, vil ikke få rett og plikt til introduksjonsprogram (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.1.4.3).
En person som ikke tidligere har hatt en oppholdstillatelse som nevnt i integreringsloven § 9, vil få rett og plikt til introduksjonsprogram når personen innvilges en slik oppholdstillatelse, forutsatt at øvrige vilkår for å være i målgruppen er oppfylt. Dette gjelder selv i de unntakstilfeller hvor personen har en annen oppholdstillatelse som løper parallelt (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet 5. desember 2024).
Retten og plikten til introduksjonsprogram gjelder kun dersom den enkelte har lovlig opphold i Norge. Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt eller utløper, har vedkommende ikke lovlig opphold i landet og dermed heller ikke rett til å fortsette i introduksjonsprogram. Dersom det oppstår uklarhet rundt den enkeltes oppholdstillatelse, for eksempel hvis tillatelsen er vurdert tilbakekalt, skal personen regnes for å være i målgruppen frem til situasjonen er avklart. Hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt, går vedkommende ut av målgruppen fra tidspunktet for endelig vedtak. I praksis innebærer dette at den enkelte beholder sine rettigheter og plikter frem til det er fattet et endelig vedtak i utlendingssaken.
Det er kun personer mellom 18 og 55 år som har rett og plikt til introduksjonsprogram. Dette står i integreringsloven § 8 første ledd. Kommunen kan velge å tilby introduksjonsprogram til personer over 55 år forutsatt at de har oppholdsgrunnlag som nevnt i § 9. Du kan lese mer om dette under punkt 6.2.4.
Det er alderen på det tidspunktet oppholdstillatelsen ble innvilget som er avgjørende for om personen er i målgruppen, og det er datoen for vedtaket om oppholdstillatelse som legges til grunn for denne vurderingen. Se integreringsloven § 8 første ledd andre punktum. Dette betyr at en person ikke kan «vokse seg inn» i målgruppen for rett og plikt til introduksjonsprogram. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, kommer altså ikke inn i målgruppen på sin 18-årsdag (Prop. 89 L (2019-2020) merknad til § 9).
Det er heller ikke mulig å «vokse seg ut» av målgruppen for introduksjonsprogrammet. Aldersmessig er man i målgruppen frem til man fyller 56 år. Dette betyr at en person som er under 56 år når hen får innvilget oppholdstillatelse, men som fyller 56 år, fremdeles vil være i målgruppen for introduksjonsprogram.
I mange tilfeller vil det gå en viss tid mellom innvilget oppholdstillatelse og bosetting i en kommune. Selv om personen har fylt 56 år på tidspunktet for bosetting i kommunen (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.1.4.2), vil ikke dette påvirke personens rett til introduksjonsprogram, så lenge hen var under 56 år da oppholdstillatelsen ble gitt.
Introduksjonsprogram skal hjelpe innvandrere med kort botid i Norge å raskt komme over i utdanning eller arbeid. Det er derfor et krav at det ikke har gått mer enn to år siden personen første gang ble bosatt, etter avtale med integreringsmyndighetene, i en norsk kommune med en tillatelse som gir rett og plikt til introduksjonsprogram. Se integreringsloven § 8 første ledd tredje punktum.
Ved innvilgelse av noen oppholdstillatelser som gir rett og plikt til introduksjonsprogram, kan personen allerede ha bodd i kommunen i mer enn to år med en annen oppholdstillatelse. Det er derfor gjort unntak fra kravet om å være bosatt etter avtale med integreringsmyndighetene for enkelte grupper. Se integreringsloven § 9 første ledd bokstav g (Se utlendingsloven utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd). Dette gjelder personer som har fått ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan en person med familiegjenforening få en ny selvstendig oppholdstillatelse i tilfeller av vold i familien, tvangsekteskap eller dersom personen som følge av samlivsbrudd vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet. Personer i denne gruppen bosetter seg direkte i kommunen, uten at det inngås avtale mellom IMDi og kommunen. Det er likevel bare den første oppholdstillatelsen som er gitt i medhold av § 9 som gir rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram.
For å få rett og plikt til introduksjonsprogram som familiegjenforent, er det en egen frist for søknaden om familiegjenforening. Det kan ikke ha gått mer enn 5 år siden referansepersonen (Den personen vedkommende er familiegjenforent med) ble bosatt i en kommune og søknadstidspunktet for søknaden om familiegjenforening.
For å ha rett og plikt til introduksjonsprogram er det som utgangspunkt også et krav at personen er bosatt i kommunen etter avtale med integreringsmyndighetene. Se integreringsloven § 8 første ledd. Bosetting med offentlig hjelp er et tilbud fra det offentlige til personer som trenger hjelp til bosetting i en kommune. Målgruppen for bosettingsordningen er nyankomne som har fått innvilget en oppholdstillatelse i Norge uten begrensninger på bakgrunn av søknad om beskyttelse. Departementet gir instrukser dersom andre grupper skal inngå i målgruppen for bosetting med offentlig hjelp.
Kravet om å være bosatt etter avtale gjelder ikke for:
Personer som flytter til en annen kommune etter bosetting, vil ikke ha rett til introduksjonsprogram i tilflyttingskommunen, hvis ikke flyttingen er avtalt med tilflyttingskommunen. Personer som flytter tilbake til den opprinnelige bosettingskommunen, beholder retten til introduksjonsprogram der (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 30. mai 2022.Oppklaringen ble gjort i forbindelse med midlertidig kapittel 6A, men IMDi anser dette prinsippet som gjeldende for alle deltakere i introduksjonsprogram etter integreringsloven).
Kommunen skal fatte vedtak om, og sørge for oppstart av, introduksjonsprogram så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting eller krav om program settes fram. Se integreringsloven § 12.
Det er ikke gjort unntak fra kommunens plikt til å tilby program så snart som mulig eller innen tre måneder. Dette betyr at selv om en deltaker for eksempel er syk eller gravid, må kommunen fatte vedtak om program innen tre måneder og heller tilpasse introduksjonsprogrammet eller innvilge søknad om permisjon. Du kan lese mer om hvordan kommunen skal tilpasse innholdet i programmet i veilederens kapittel 9 og kapittel 10. Du kan også lese mer om permisjon i kapittel 9.
Selv om kommunen ikke overholder sin frist for å tilby program, betyr ikke dette at den enkelte mister sin rett til deltakelse i program. Deltakers rett til program gjelder i to år etter første bosetting i bosettingskommunen. Se integreringsloven § 8 første ledd. Toårsfristen fungerer dermed som en sikkerhetsventil.
Introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkelte, og kommunen skal ikke utsette oppstart av program på grunn av årsaker det er mulig å tilrettelegge for. Dette kan du lese mer om i veilederens kapittel 9 og kapittel 10. I noen tilfeller er det likevel slik at deltakeren skal ha permisjon før hen kan starte i program, for eksempel på grunn av graviditet eller alvorlig sykdom som krever langvarig behandling. Også i disse tilfellene er det viktig at kommunen først fatter vedtak om introduksjonsprogram og deretter vedtak om permisjon. Se integreringsforskriften § 15 og § 16. Hvis kommunen ikke fatter vedtak om introduksjonsprogram i disse tilfellene, vil deltaker kunne miste retten til program fordi det har gått mer enn to år siden første bosetting når hen senere søker om program.
Integreringsloven åpner for at kommunene kan tilby introduksjonsprogram til andre grupper enn de som har rett og plikt til å delta. Dette står i integreringsloven § 8 tredje ledd.
Følgende personer kan tilbys introduksjonsprogram etter integreringsloven § 8 tredje ledd:
Kravet om kort botid gjelder også for disse gruppene. Du kan lese mer om dette kravet under punkt 6.2.1.5.
Introduksjonsprogrammet skal være helårig og på fulltid, se integreringsloven § 14 fjerde ledd. Dette kravet gjelder uavhengig av deltakerens alder og helse.
At introduksjonsprogrammet er helårig betyr at det skal tilsvare et normalt arbeidsår. Dette betyr at deltakeren skal ha program hele året, med unntak av fridager og ferie. Du kan lese mer om reglene om fridager og ferie under punkt 6.9 i veilederen.
For å oppfylle fulltidskravet, må kommunen tilby mellom 30 og 40 timer program per uke, med et gjennomsnitt på 37,5 timer. Arbeidstiden skal ikke overstige 9 timer per dag (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.6.4.3).
Program som stiller betydelig krav til egenaktivitet, skal være på minimum 30 timer per uke. Dette gjelder for eksempel program som består av:
Begge disse utdanningsrettede elementene krever såpass mye egenaktivitet i form av forberedelser og lekser at de oppfyller fulltidskravet dersom de er på minimum 30 timer i snitt per uke. Dersom timetallet i snitt per uke er mindre enn 30 timer, må deltakeren likevel ha andre elementer i tillegg for å oppfylle fulltidskravet.
Introduksjonsprogrammet skal være på fulltid, men loven inneholder ingen konkrete regler om når på dagen eller i uken introduksjonsprogrammet skal gjennomføres. Utgangspunktet er at programmets omfang skal bygge på arbeidslivets regler for arbeidstid (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.6.4.3). Kommunen må derfor forholde seg til de vanlige reglene om arbeidstid. Det er likevel mulighet for en viss fleksibilitet.
Utgangspunktet er ordinær arbeidstid, men det er ingenting i veien for deltakeren i enkelte tilfeller, der det er hensiktsmessig, for eksempel får noe opplæring på kveldstid eller har arbeidspraksis som innebærer arbeid i helgen. Så lenge det skjer i samråd med deltakeren, og omfanget og innholdet er innenfor rammene i regelverket, er det ikke i strid med integreringsloven at deler av introduksjonsprogrammet gjennomføres på ettermiddag, kveld eller i helger.
Reglene om sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet finner du i integreringsloven § 13.
Sluttmålet er det målet deltakeren skal oppnå i løpet av introduksjonsprogrammet sitt. Det er kommunen, i samarbeid med den enkelte deltakeren, som skal sette et sluttmål for introduksjonsprogrammet. Både sluttmålet og programmets varighet skal stå i deltakerens integreringsplan, se integreringsloven § 15. Du kan lese mer om integreringsplan under punkt 6.6.1.
Integreringsloven § 13 andre til fjerde ledd setter rammer for hvilket sluttmål den enkelte skal ha.
Sluttmålet til den enkelte har også betydning for introduksjonsprogrammets maksimale varighet. Når en deltaker har oppnådd sluttmålet sitt, skal programmet avsluttes, se integreringsloven § 13 sjette ledd. Dette gjelder også når deltakeren oppnår sluttmålet før den maksimale varigheten er nådd. Du kan lese mer om avslutning av introduksjonsprogram under punkt 6.4.6.
Det første kommunen må vurdere når det skal settes et sluttmål for en deltaker, er hvilken gruppe deltakeren faller inn under etter integreringsloven § 13. Bestemmelsen deler opp deltakere i introduksjonsprogrammet i tre ulike grupper:
Det er altså alder og utdanningsbakgrunn som avgjør hvilken gruppe deltakeren faller inn under. Dette igjen har betydning for hvilket sluttmål vedkommende skal ha, og for hvor lenge introduksjonsprogrammet kan vare. Under finner du en nærmere beskrivelse av vilkårene i integreringsloven § 13. Du kan lese om rammene for introduksjonsprogram for de tre ulike gruppene i integreringsloven § 13 under punkt 6.4.3.
Integreringsloven § 13 skiller mellom deltakere under 25 år og deltakere over 25 år. Tilsvarende aldersskille gjelder for rett til videregående opplæring etter opplæringslova. Etter opplæringslova gjelder alminnelig rett til videregående opplæring frem til det året man fyller 24 og rett til videregående opplæring for voksne fra og med det året man fyllet 25 (Opplæringsloven §§5-1 og 18-3).
Deltakeren regnes for å være under 25 år til og med det kalenderåret hen fyller 24 år, og over 25 år fra og med det kalenderåret hen fyller 25 år (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 22. mars 2022).
Hva som regnes som «utdanning på videregående nivå» etter integreringsloven står i integreringsforskriften § 65a. For å avgjøre om deltakeren har utdanning på videregående nivå fra før skal kommunen ta utgangspunkt i listen om Generell studiekompetanse for søker med utenlandsk utdanning (GSU-listen). GSU-listen brukes av Samordna opptak, universiteter og høyskoler ved opptak til utdanning. I tillegg brukes den når Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vurderer søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning.
Dersom deltaker har utdanningen som det er krav om etter GSU-listen betyr dette at vedkommende har utdanning på videregående nivå etter integreringsloven. Deltakeren skal vurderes som å ha utdanning på videregående nivå etter integreringsloven, selv om vedkommende ikke oppfyller GSU-listen sine språkkrav i norsk og engelsk.
For en del land kreves det ett års høyere utdanning, i tillegg til videregående opplæring, for å tilfredsstille utdanningskravet i GSU-listen. I slike tilfeller vil det samme utdanningskravet også ligge til grunn for hva som defineres som utdanning på videregående nivå etter integreringsloven § 13.
Det er kommunen som vurderer om utdanningen den enkelte oppgir å ha tilfredsstiller kravene i integreringsloven. Integreringsloven § 13 stiller ikke krav om at deltakeren dokumenterer utdanningen sin. Utdanningen må heller ikke være godkjent av norske myndigheter før det fattes vedtak om program. Det er tilstrekkelig at kommunen, på bakgrunn av kompetansekartleggingen, karriereveiledningen og dialog med deltakeren, mener det er sannsynlig at den enkelte har gjennomført en utdanning som står på GSU-listen.
Kommunen må ta utgangspunkt i de alminnelige reglene om sannsynlighetsovervekt, det vil si at det er mer sannsynlig at deltaker har den utdanningen hen oppgir enn at hen ikke har det. I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig at kommunen tar utgangspunkt i det deltakeren selv forteller om sin utdanningsbakgrunn, med mindre det er grunn til å tro at denne informasjonen ikke stemmer.
Det kan oppstå tilfeller hvor det er tvil eller uenighet om deltakeren har medbrakt kompetanse på videregående nivå eller høyere. I slike tilfeller skal deltakeren ha sluttmål og program som om vedkommende ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før. Det bør da raskt settes i gang realkompetansevurdering (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.3 side 81). På bakgrunn av realkompetansevurderingen kan sluttmål og programtid eventuelt justeres. Du kan lese mer om endring av sluttmål og programtid under punkt 6.4.5.
Hvis en deltaker med vilje holder tilbake informasjon eller oppgir uriktig informasjon om sin egen utdanning for å påvirke lengden på programmet, kan dette få konsekvenser for den enkelte. Det kan for eksempel føre til at deltakeren må tilbakebetale hele eller deler av introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om introduksjonsstønad under punkt 6.8.
Som hovedregel vil Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ha andre krav til dokumentasjon av videregående opplæring når de vurderer søknader om godkjenning av videregående opplæring, enn det som følger av integreringsloven. Dette betyr at en person kan få avslag på en eventuell søknad om godkjenning av videregående opplæring fra utlandet, men fortsatt skal vedkommende vurderes som å ha utdanning på videregående nivå eller høyere etter integreringsloven.
Når det er klargjort hvilken av de tre gruppene i § 13 deltakeren tilhører setter bestemmelsen en ramme for både sluttmål og maksimal varighet på vedkommendes introduksjonsprogram. Under finner du en redegjørelse for sluttmål og programvarighet for de ulike gruppene i § 13.
Integreringsloven § 13 annet ledd gjelder deltakere som har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før. Denne gruppen skal ha som sluttmål å kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid.
At deltakeren skal kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid, åpner for at det kan settes ulike typer sluttmål. Aktuelle sluttmål for denne gruppen kan være at deltakeren skal kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid, definert ned til en bransje, få godkjent høyere utdanning, få godkjent videregående opplæring, oppfylle språkkrav i GSU-listen eller påbegynne en kompletterende utdanning.
Programmet for denne gruppen kan ha en varighet på mellom tre og seks måneder, hvor seks måneder er maksimal lengde. Hvilken varighet som fastsettes innenfor denne rammen avhenger av sluttmålet og deltakerens behov. Programmet kan forlenges med inntil seks måneder, slik at programmet totalt får en varighet på 12 måneder. Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.3 og merknad til § 13).
Integreringsloven § 13 tredje ledd gjelder deltakere under 25 år som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før. Denne gruppen skal som hovedregel ha som sluttmål å fullføre videregående opplæring. I tillegg til personer uten formell utdanning, vil denne gruppen også omfatte personer som har utenlandsk videregående opplæring fra før, men som ikke oppfyller tilleggskravet om ett års høyere utdanning i GSU-listen.
Det kan settes sluttmål om fullført videregående opplæring, selv om det ikke er helt klart om deltakeren vil kunne oppnå målet uten en forlengelse av programmet (se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. april 2023). På den annen side skal det ikke settes sluttmål som det er helt klart at deltakeren ikke vil kunne oppnå uten forlengelse. Hvis det er klart fra start at en deltaker ikke vil klare å fullføre videregående opplæring innenfor programtiden, bør sluttmålet heller være å gjennomføre deler av videregående opplæring, for eksempel VG1 eller VG2, eller fullføre grunnskolen.
Det kan settes andre sluttmål enn hovedregelen om å fullføre videregående opplæring. Ambisjonen bør likevel være å få flest mulig gjennom videregående opplæring, selv om det vil kunne ta tid. For de som av ulike grunner ikke bør ha hele eller deler av videregående opplæring som sluttmål, er det mest nærliggende å sette sluttmål om overgang til arbeid, eventuelt etter fullført grunnskole . For deltakere som har lite skolegang fra før kan det for eksempel settes et sluttmål om å fullføre hele eller deler av grunnskolen.
Godkjenning av hele eller deler av fag gjennom realkompetansevurdering, kan legge grunnlag for individuell tilpasning av introduksjonsprogrammet. Realkompetansevurdering på et tidlig tidspunkt vil derfor være en fordel for deltakerne i denne gruppen.
Programmet for personer i denne gruppen som har sluttmål om fullført videregående opplæring kan vare mellom tre måneder og tre år, og kan forlenges med inntil ett år. Dette gir mulighet for fire års program totalt. Se integreringsloven § 13 tredje ledd andre punktum.
Dersom deltakere i denne gruppen har andre sluttmål enn fullført videregående opplæring, skal programmet vare mellom tre måneder og to år, og kan forlenges med inntil ett år. Se integreringsloven § 13 tredje ledd tredje punktum. Disse deltakerne kan altså ikke ha introduksjonsprogram på mer enn tre år til sammen. Dersom kommunen i løpet av programtiden ser at deltakeren vil kunne fullføre videregående opplæring, kan de endre deltakers sluttmål. Programvarigheten vil da også endres, i tråd med det nye sluttmålet. Du kan lese mer om endring av sluttmålet under punkt 6.4.5.
Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
(Boble: Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.4) og merknad til § 13).
(Merk at «grunnskole» som begrep ikke lengre eksisterer etter ny opplæringslov, som trådte i kraft 1. august 2024. Det som tidligere het grunnskole for voksne heter nå forberedende opplæring for voksne. Denne endringen er imidlertid ikke gjort i integreringsloven, og i denne veilederen brukes begrepet grunnskole når integreringsloven bruker «grunnskole»)
Integreringsloven § 13 fjerde ledd gjelder øvrige deltakere, altså deltakere over 25 år som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere. Denne gruppen skal ha som sluttmål å komme i arbeid, eller å fullføre hele eller deler av grunnskolen eller videregående opplæring.
Kommunen kan i samråd med deltakeren sette sluttmål om å fullføre hele eller deler av grunnskole eller videregående opplæring, ut fra hvilken utdanningsbakgrunn deltakeren har. Deltakere som har fullført grunnskole og som ønsker å gå i videregående opplæring, bør ha sluttmål om å fullføre videregående opplæring. Denne gruppen inkluderer de som skal inn i fag- og yrkesopplæring for å oppnå fag- eller svennebrev. For de som har fullført grunnskole og som ikke ønsker å gå i videregående opplæring, bør kommunen vurdere sluttmål om arbeid. Dette kan også kombineres med delkompetanse fra videregående opplæring.
Deltakere som ikke har fullført grunnskole , bør ha sluttmål om arbeid på hel- eller deltid eller å fullføre deler av eller hele grunnskole eller videregående opplæring. Fullført videregående opplæring kan være et langsiktig mål, også for de med lite skolebakgrunn. Sluttmålet for introduksjonsprogrammet kan da settes som et definert delmål på vei mot det langsiktige målet.
Programmet for deltakere i denne gruppen skal vare mellom tre måneder og to år, og kan forlenges med inntil ett år. Dersom deltakere i denne gruppen har sluttmål om fullført videregående opplæring, skal imidlertid programmet vare mellom tre måneder og tre år, og kan forlenges med inntil ett år. Se integreringsloven § 13 fjerde ledd.
Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
I tabellen under finner du en oversikt over hvilke sluttmål en deltaker som hovedregel skal ha og maksimal programvarighet.
|
Deltaker |
Sluttmål (kapittel 4) |
Maksimal varighet |
Forlengelse |
|
Utdanning på videregående nivå eller høyere fra før |
- kvalifisere til høyere utdanning - arbeid |
- mellom tre og seks måneder |
- inntil seks måneder |
|
Under 25 år, uten utdanning på videregående nivå eller høyere fra før |
- som hovedregel å fullføre videregående opplæring |
- mellom tre måneder og tre år |
- inntil ett år |
|
Under 25 år, uten utdanning på videregående nivå eller høyere fra før |
- andre sluttmål |
- mellom tre måneder og to år |
- inntil ett år |
|
Øvrige |
- arbeid - fullføre deler av eller hele grunnskolen - fullføre deler av videregående opplæring |
- mellom tre måneder og to år |
- inntil ett år |
|
Øvrige |
- fullføre videregående opplæring |
- mellom tre måneder og tre år |
- inntil ett år |
(Merk at «grunnskole» som begrep ikke lengre eksisterer etter ny opplæringslov, som trådte i kraft 1. august 2024. Det som tidligere het grunnskole for voksne heter nå forberedende opplæring for voksne. Denne endringen er imidlertid ikke gjort i integreringsloven, og i denne veilederen brukes begrepet grunnskole når integreringsloven bruker «grunnskole».)
Integreringsloven § 13 andre til fjerde ledd viser hvilke typer sluttmål deltakerne i de ulike kategoriene kan ha. Innenfor disse rammene må kommunen og deltakeren sammen komme frem til deltakerens individuelle sluttmål. Hvis kommunen og den enkelte blir uenige om hva som skal være deltakers sluttmål, er det kommunen som avgjør hva sluttmålet skal være. Se integreringsloven § 15 femte ledd.
Sluttmålet skal være så konkret som mulig. Hvis sluttmålet for eksempel skal være arbeid, bør det spesifiseres hvilken bransje. Kommunen bør ta utgangspunkt i hvilke jobber som finnes i kommunen, eller i nærliggende kommuner dersom det finnes en oversikt over dette og jobbene er i rimelig pendleravstand. Dette utgangspunktet er særlig viktig for deltakere med kort programtid. (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. september 2023)
Ved fastsettelse av det konkrete sluttmålet, skal kommunen også vurdere deltakerens utdanningsbakgrunn, alder, interesser, motivasjon og det langsiktige målet. Deltakeren og kommunen skal ha som felles mål at sluttmålet nås. Sluttmålet skal også være realistisk å oppnå innenfor programtiden. Dette til forskjell fra et langsiktig mål, som kan ha et lengre tidsperspektiv. Kommunen skal ta utgangspunkt i kompetansekartleggingen og karriereveiledningen, inkludert anbefalingen som gis ved gjennomført karriereveiledning. Se integreringsloven § 11 fjerde ledd. Du kan lese mer om kompetansekartlegging og karriereveiledning i veilederens kapittel 5.
Regelverket åpner ikke for at det settes sluttmål som det er helt klart at ikke vil kunne nås uten en forlengelse. Samtidig er det viktig at kommunene setter ambisjonsnivået høyt på vegne av deltakerne, slik at de kan komme så langt som mulig i sine kvalifiseringsløp før programmet avsluttes. (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. april 2023)
Den første jobben deltakeren får i Norge vil ikke nødvendigvis stemme overens med personens utdanning, arbeidserfaring eller ønsker. Saksbehandlingstiden ved søknad om godkjenning av medbrakt utdanning, autorisasjon eller lignende kan være lang. For noen yrker kan det ta tid før det er mulig å søke om autorisasjon på grunn av språkkrav, botidskrav eller andre forhold. På bakgrunn av kompetansekartlegging og karriereveiledning bør det tas stilling til om det skal gjennomføres realkompetansevurdering på enten grunnskole- eller videregående nivå eller om det skal søkes om godkjenning av medbrakt utdanning. (Prop. 89 L (2019-2020) s. 80)
Kommunen må ha et bevisst forhold til skillet mellom sluttmålet for introduksjonsprogrammet og deltakerens langsiktige mål. Sluttmålet kan utgjøre et delmål på veien mot det langsiktige målet, for eksempel ved at det siktes inn mot relevant sektor. Dersom deltakeren arbeidet som lærer i hjemlandet, kan sluttmålet for eksempel være arbeid på en skole som assistent, mens det langsiktige målet kan være å få godkjent lærerutdanningen og arbeide som lærer. Det samme kan gjelde for helsepersonell og andre yrkesgrupper der det stilles krav om godkjent utdanning, lisens, autorisasjon eller lignende. Dersom det ikke finnes en relevant sektor eller arbeidsplass i nærheten, må kommunen sette et sluttmål basert på det som faktisk er realistisk å få av arbeid.
(Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.1 og merknad til § 13.)
Ettersom sluttmålet settes tidlig i kvalifiseringsløpet, kan det bli behov for å endre det underveis Dette gjøres i så fall gjennom en endring av integreringsplanen. Når kommunen endrer deltakers integreringsplan vesentlig, regnes dette som et enkeltvedtak.
Deltaker har rett til å klage på enkeltvedtak. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c. Du kan lese mer om integreringsplanen under punkt 6.6.1
Kommunens adgang til å endre deltakerens sluttmål er først og fremst ment for tilfeller hvor deltakerens ønsker er endret, eller deltakeren viser rask progresjon. Hvis for eksempel en deltaker med sluttmål om å fullføre grunnskolen har rask progresjon, bør sluttmålet justeres opp til å fullføre deler av videregående opplæring.
Det er høyere terskel for å endre sluttmålet ved mangelfull progresjon. Det første virkemiddelet er her tett oppfølging og tilpasning av integreringsplanen. Kommunen bør vurdere tilretteleggingen av tilbudet og relevansen av innholdet i programmet. Hvis dette ikke har den ønskede effekten, kan kommunen vurdere å justere sluttmålet. Terskelen for å nedjustere sluttmålet skal altså være høy, men ikke slik at kommunen eller deltakeren låses til et kvalifiseringsløp som ikke viser seg å være hensiktsmessig. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.6).
Endring av den enkeltes sluttmål kan få betydning for varigheten av programmet, ettersom deltakeren da kan ha behov for kortere eller lengre introduksjonsprogram. Hvis maksimal varighet av en deltakers program blir lengre som følge av at sluttmålet endres, utgjør ikke dette en forlengelse av programmet etter § 13 femte ledd. Programtiden må altså fremdeles holde seg innenfor rammene for maksimal varighet etter § 13 andre til fjerde ledd.
Dersom kommunen nedjusterer sluttmålet til en deltaker, kan programtiden også bli kortere. I noen tilfeller kan dette føre til at en deltaker ikke lengre har rett eller plikt til å fortsette i programmet, fordi maksimal programvarighet for det nye sluttmålet allerede er overskredet.
(Merk at «grunnskole» som begrep ikke lengre eksisterer etter ny opplæringslov, som trådte i kraft 1. august 2024. Det som tidligere het grunnskole for voksne heter nå forberedende opplæring for voksne. Denne endringen er imidlertid ikke gjort i integreringsloven, og i denne veilederen brukes begrepet grunnskole når integreringsloven bruker «grunnskole»)
Et introduksjonsprogram skal avsluttes ved oppnådd sluttmål eller maksimal varighet. Se integreringsloven § 13 sjette ledd.
Dette betyr at programmet kan avsluttes på to måter:
I tilfeller hvor programmets varighet er nådd uten at deltaker har oppnådd sluttmålet sitt, bør kommunen vurdere om det er grunnlag for forlengelse av programmet, slik at deltaker kan nå sluttmålet sitt allikevel. Se integreringsloven § 15 femte ledd. Du kan lese mer om forlengelse under punkt 6.7.
Fravær og permisjon legges til programmets varighet etter reglene i integreringsforskriften kapittel 3. Dette betyr at en deltakere som har fått godkjent permisjon i for eksempel to måneder, får programmet utvidet med to måneder. Dette regnes ikke som forlengelse av programmet etter integreringsloven § 13 femte ledd.
Kommunen skal gi deltakeren et deltakerbevis ved gjennomført eller avbrutt program. Et deltakerbevis dokumenterer hva den enkelte har gjennomført, både når vedkommende gjennomfører hele introduksjonsprogrammet og hvis vedkommende avbryter det.
Kommunen bør, i samarbeid med andre aktører, legge til rette for at deltakere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden, unngår avbrudd i kvalifiseringen. Slike avbrudd er uheldige, ettersom det er mer utfordrende å komme i gang igjen jo lengre tid det går fra programmet ble avsluttet. Manglende støtte til livsopphold er en vanlig årsak til avbrudd i et kvalifiseringsløp som strekker seg utover deltakerens introduksjonsprogram. Det er særlig i overganger mellom ulike tiltak at deltakere avbryter på grunn av manglende støtte til livsopphold. For kommunen kan det derfor særlig være aktuelt å planlegge overgang til Arbeids- og velferdsetatens ordninger eller lån/flyktningstipend ved avsluttet program for deltakere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden.
Loven stiller krav til hvilke elementer et introduksjonsprogram skal inneholde. Disse obligatoriske elementene er listet opp i integreringsloven § 14. Et introduksjonsprogram skal minst inneholde:
For deltakere med barn skal kurset også inneholde foreldreveiledning. Du kan lese mer om vurderingen av hvem som skal ha kurs i foreldreveiledning under punkt 6.5.7.
Det gjelder egne regler for innholdet i introduksjonsprogrammet for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 etter de midlertidige reglene i integreringsloven kapittel 6A. Du kan lese mer om dette i veilederens kapittel 8.
Deltakere som har ulike arbeids- eller utdanningsrettede elementer som hovedinnhold i introduksjonsprogrammet sitt, for eksempel videregående skole, må altså ta kurs i livsmestring og eventuelt foreldreveiledning i tillegg. Det er kommunen sitt ansvar å sørge for at deltakeren får gjennomført alle de obligatoriske kursene innenfor programtiden.
Det øvrige innholdet i introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkeltes behov og bidra til at den enkelte når sluttmålet sitt. Se integreringsloven § 14 tredje ledd. En viktig forutsetning for at deltakerne kan oppnå sluttmålet sitt, er at innholdet i introduksjonsprogrammet underbygger sluttmålet.
Introduksjonsprogrammet kan altså inneholde mer enn de obligatoriske delene, men sluttmålet skal være utgangspunktet for hva innholdet skal være. Du kan lese mer om sluttmål for introduksjonsprogrammet under punkt 6.4.
Dette kapitlet handler om regelverket knyttet til innholdet i introduksjonsprogrammet. For faglig veiledning og anbefalinger om hvordan man setter sammen et målrettet og godt introduksjonsprogram, se IMDis fagressurs for introduksjonsprogrammet .
Alle introduksjonsprogram skal inneholde opplæring i norsk. Se integreringsloven § 14 første ledd bokstav a. Kravene til norskopplæring i introduksjonsprogrammet følger av integreringsloven kapittel 6 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opplæring i norsk kan du lese om i denne veilederens kapittel 7.
Opplæring i norsk er en integrert del av introduksjonsprogrammet til den enkelte. Kommunen trenger ikke fatte et eget vedtak om opplæring i norsk for deltakere i introduksjonsprogram.
Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk under punkt 7.4.1.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde opplæring i samfunnskunnskap, se integreringsloven § 14 første ledd bokstav b. Kravene til opplæring i samfunnskunnskap i introduksjonsprogrammet følger av integreringsloven kapittel 6 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opplæring i samfunnskunnskap kan du lese om i denne veilederens kapittel 7.
Opplæring i samfunnskunnskap er en integrert del av introduksjonsprogrammet til den enkelte. Kommunen trenger ikke fatte et eget vedtak om opplæring i samfunnskunnskap for deltakere i introduksjonsprogram.
Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i samfunnskunnskap under punkt 7.4.1.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde arbeids- eller utdanningsrettede elementer. Se integreringsloven § 14 bokstav d. Hvilke arbeidsrettede elementer som skal inngå i introduksjonsprogrammet, må vurderes konkret og tilpasses den enkelte deltaker. De arbeidsrettede elementene må støtte opp om deltakers sluttmål og langsiktige mål.
Arbeidsrettede elementer er ulike tiltak som gjennomføres i eller i nær tilknytning til arbeidslivet. Arbeidspraksis i en bedrift vil for eksempel være et arbeidsrettet element.
Vanlige arbeidsrettede elementer:
Du kan lese mer om arbeidsrettede elementer på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Alle introduksjonsprogram skal inneholde arbeids- eller utdanningsrettede elementer. Se integreringsloven § 14 bokstav d. Hvilke utdanningsrettede elementer som skal inngå i introduksjonsprogrammet, må vurderes konkret og tilpasses den enkelte deltaker. De utdanningsrettede elementene må støtte opp om deltakers sluttmål og langsiktige mål.
Utdanningsrettede elementer skal styrke den enkeltes formelle kompetanse. Det er ikke et absolutt krav om vitnemål, kompetansebevis eller lignende for at utdanningsrettede elementer skal kunne sies å styrke den enkeltes formelle kompetanse.
For noen av elementene vil det være andre regelverk enn integreringsloven som regulerer innholdet. Dette gjelder særlig formell utdanning som opplæring på nivået under videregående opplæring og videregående opplæring.
Vanlige utdanningsrettede elementer:
Under finner du en nærmere beskrivelse av de vanligste utdanningsrettede elementene.
Du kan lese mer om utdanningsrettede elementer på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Opplæring på nivået under videregående opplæring kan, sammen med de andre obligatoriske elementene, utgjøre hele eller deler av introduksjonsprogrammet. Det er kommunen og deltakeren som sammen må vurdere hvilket omfang opplæringen skal ha.
Videregående opplæring kan, sammen med de andre obligatoriske elementene, utgjøre hele eller deler av introduksjonsprogrammet. Deltakere i introduksjonsprogrammet som går fulltid i videregående opplæring, skal få sin opplæring i samfunnskunnskap og norsk i regi av fylkeskommunen etter opplæringsloven. Det er likevel kommunen som har det overordnede ansvaret for introduksjonsprogrammet som helhet. Både fylkeskommunen og kommunen skal altså følge opp deltakere som faller inn under denne kategorien.
Deltakere under 25 år som skal ha videregående opplæring i sitt introduksjonsprogram bør som hovedregel ha dette på heltid. Dette gjelder også for mange andre deltakere med sluttmål om å fullføre hele eller deler av videregående opplæring. Andre kan ha behov for opplæring på deltid, med andre elementer ved siden av. Deltakere som har videregående opplæring som hoveddel av sitt introduksjonsprogram må likevel gjennomføre kurs i livsmestring, og eventuelt også kurs i foreldreveiledning.
Kommunene bør være oppmerksomme på gjeldende søknadsfrister for opptak i videregående skole. Forskrift til opplæringslova § 13-4 om behandling av søknader til videregående opplæring for voksne slår fast at fylkeskommunene skal behandle søknader om videregående opplæring fortløpende, de kan ikke ha ventelister og skal gi et tilbud innen rimelig tid. Nyankomne innvandrere risikerer å måtte vente flere måneder før de kan starte i videregående opplæring. Flere fylkeskommuner tar inn elever løpende, også etter at skoleåret har startet. I forarbeidene til integreringsloven er fylkeskommunene oppfordret til å gjøre dette. Det finnes allerede flere tilrettelagte tilbud om videregående opplæring for nyankomne innvandrere, for eksempel innføringstilbud og kombinasjonsklasser for ungdom. Når fylkeskommunen skal anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune i fylket, bør tilgjengeligheten av slike tilbud være en del av vurderingen.
Deltakere som venter på oppstart i videregående opplæring, må få et annet innhold i sitt introduksjonsprogram i ventetiden. Det er opp til kommunen å avgjøre hvilket tilbud som blir gitt, innenfor rammene av integreringsloven § 14. De fleste vil trolig ha størst utbytte av norskopplæring i ventetiden, kombinert med å gjennomføre de obligatoriske elementene av introduksjonsprogrammet og eventuelle andre tiltak som forbereder til oppstart i videregående skole.
Deltakere som planlegger å begynne eller fortsette på høyere utdanning, kan ta forberedende kurs eller studier for opptak til ordinær høyere utdanning som en del av introduksjonsprogrammet. Det kan for eksempel være akademisk praksisplass, kurs i nasjonale fag, ulike innføringskurs eller engelskkurs.
Ordinære studier i seg selv kan ikke inngå i introduksjonsprogrammet. Forberedende kurs kan etter en individuell vurdering utgjøre hele eller deler av introduksjonsprogrammet.
Kravene til opptak til høyere utdanning finner du på Samordna opptak sine nettsider. For gruppen av deltakere som planlegger å begynne eller fortsette på høyere utdanning er det særlig viktig å komme tidlig i gang med prosessen for å få godkjent formell kompetanse fra utlandet. Merk at det kan ta tid å få slik godkjenning, og denne prosessen bør derfor settes i gang så raskt som mulig. Det er viktig at deltakere i denne målgruppen kan bruke tiden i introduksjonsprogrammet på nødvendige forberedelser til høyere utdanning, slik at de får en god overgang til videre studier etter programtiden. Les mer om godkjenning av formell kompetanse.
Kurs i livsmestring er en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet. Se integreringsloven § 14 bokstav c. Kurset skal styrke deltakerens motivasjon og mestring i møte med nye forventninger og et nytt samfunn. Kurset skal også bidra til at deltakeren kan identifisere og bruke egen kompetanse og ressurser. Se integreringsforskriften § 4.
Alle deltakere i introduksjonsprogram skal ha minst 25 timer kurs i livsmestring. Dette gjelder uansett programlengde, og uavhengig av det øvrige innholdet i deltakerens introduksjonsprogram. Hvis en kursdeltaker kun har introduksjonsprogram i seks måneder, må de 25 timene med kurs i livsmestring gjennomføres i løpet av denne perioden.
Det er ikke krav om avsluttende prøver for kurset i livsmestring.
Innholdet i kurset er nærmere beskrevet i integreringsforskriften § 4. Kurset skal bestå av temaområdene karrierekompetanse, migrasjon og helse og mangfold. Av de 25 kurstimene skal:
Temaområdet migrasjon, helse og mangfold skal gi deltakeren kunnskap om fysisk og psykisk helse, den nye hverdagen i Norge, og retten til å leve et fritt og selvstendig liv.
Temaområdet karrierekompetanse skal gi deltakeren kunnskap om ulike muligheter og begrensninger i det norske utdannings-, arbeids- og samfunnslivet, i tillegg til å bidra til innsikt i egen kompetanse, verdier og interesser.
Kurset skal som hovedregel gjennomføres i gruppe og være dialogbasert.
Personer som underviser i kurs i livsmestring skal ha undervisnings- eller veiledningskompetanse. Underviseren skal som hovedregel også ha relevant kompetanse innenfor tematikken til de to temaområdene.
Du kan lese mer om kurs i livsmestring i IMDis fagressurs for introduksjonsprogrammet. Her finner du også veiledere for temaområdet migrasjon, helse og mangfold og for temaområdet karrierekompetanse.
Kurs i foreldreveiledning er en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet for deltakere som har barn under 18 år, og for deltakere som får barn i løpet av programmet. Se integreringsloven § 14 annet ledd. Veiledningen bør gjennomføres så tidlig som mulig i programmet.
Når deltakers yngste barn fyller 18 år, vil deltakeren ikke lenger være i målgruppen for foreldreveiledning. Dette betyr at deltakeren ikke vil ha rett og plikt til å delta på foreldreveiledningskurs etter at det yngste barnet har fylt 18 år. (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 24. september 2024)
Kommunen kan likevel tilby foreldreveiledning som del av introduksjonsprogrammet til deltakere som kun har barn over 18 år. Det er kommunen i samråd med deltaker som vurderer behovet for dette.
Formålet med det obligatoriske foreldreveiledningskurset er å gi nyankomne foreldre informasjon om og veiledning i foreldrerollen i en norsk kontekst. Målet er å skape trygge foreldre som kan gi barna en god oppvekst i Norge og dermed fremme integrering. Det er derfor kun deltakere som har med en viss innflytelse på barnets oppvekst som skal ha foreldreveiledning som en del av sitt introduksjonsprogram. Deltakere med daglig omsorg for barn eller samværsrett omfattes klart av plikten.
Foreldre som har barn, men hvor barna er under andres omsorg eller oppholder seg i utlandet, har ikke plikt til å delta på foreldreveiledningskurs (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 5. april 2022). Det vil oppstå et grensespørsmål for deltakere som har blitt fratatt foreldreansvaret, men der det tas sikte på tilbakeføring av barnet. I slike tilfeller vil barnevernet normalt iverksette tiltak rettet mot foreldrene i mellomtiden, og deltakeren det gjelder kan eventuelt ta foreldreveiledningskurset når barnet er tilbakeført.
I integreringsforskriften § 3 finner du kravene til omfang og innhold i foreldreveiledningen. Veiledningen skal som hovedregel bestå av:
Fra 1. juli 2023 er det midlertidig bestemt at kommunene kan gi færre veiledningsmøter og veiledningssamtaler, hvis det er nødvendig på grunn av kapasitetshensyn i kommunen. Veiledningen skal likevel bestå av:
Foreldreveiledningen skal være forebyggende. Kommunen skal benytte kunnskapsbaserte foreldreveiledningsmetoder som er tilpasset deltakere i introduksjonsprogram. Veiledningen skal minst ta for seg disse temaene:
Personer som skal gi foreldreveiledning, skal ha godkjenning eller være sertifisert i den foreldreveiledningsmetoden som kommunen velger å bruke. Se integreringsforskriften § 3 femte ledd.
Les mer om foreldreveiledning.
Det finnes en rekke andre elementer som kan være relevante for at den enkelte skal oppnå sitt sluttmål, og som kan være aktuelle elementer i et introduksjonsprogram. Disse elementene skal være tilpasset den enkeltes behov og bidra til at den enkelte når sluttmålet sitt. Introduksjonsprogrammet kan altså inneholde mer enn de obligatoriske delene, men sluttmålet skal alltid være førende for hvilket innhold programmet skal ha.
Innholdet i introduksjonsprogrammet er ikke begrenset til tiltak som direkte gjør deltakeren i stand til å delta i arbeid eller utdanning. For eksempel kan kommunen vurdere at en person med helseutfordringer har bedre forutsetninger for å følge de obligatoriske delene av introduksjonsprogrammet hvis vedkommende får jevnlig fysisk aktivitet. Da kan forskjellige typer trening eller fysioterapi være relevante elementer i introduksjonsprogrammet. Andre eksempler på tiltak kan være kurs i personlig økonomi, opplæring i friluftsliv eller tiltak for økt digital kompetanse. Det sentrale er at tiltakene bidrar til å oppfylle sluttmålet.
Du kan lese mer om innholdet i introduksjonsprogrammet på Fagressurs for introduksjonsprogrammet.
Det gjelder egne regler for personer med kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 etter de midlertidige reglene i integreringsloven kapittel 6A. Du kan lese mer om disse reglene i denne veilederens kapittel 8.
Reglene om utarbeidelse av integreringsplan finner vi i integreringsloven § 15. IMDi har laget en mal for integreringsplan som kommunen kan ta utgangspunkt i. Utarbeidelse av integreringsplan er et enkeltvedtak som deltakeren kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c. Kommunen har en veiledningsplikt ved utarbeidelsen av planen, se forvaltningsloven § 11.
Deltakere i introduksjonsprogram skal ha én plan for deltakelse i introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap, nemlig integreringsplanen. Deltakere i introduksjonsprogram skal ikke ha en egen norskplan etter integreringsloven § 34. Du kan lese mer om sammenhengen mellom introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.4.1.
Kommunen skal utarbeide en integreringsplan samtidig som den fatter vedtak om introduksjonsprogram etter § 12. Se integreringsloven § 15 første ledd. Integreringsplanen er et eget enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Fristen for å lage integreringsplanen er så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting eller etter at krav om program fremsettes. Se integreringsloven § 15 første ledd og § 12.
Kommunen skal utarbeide planen i samarbeid med deltakeren. Kommunen må vurdere bruk av tolk for å sørge for at deltakeren har en reell mulighet til å delta i samarbeidet. Bruk av tolk vil være nødvendig dersom kommunen og deltakeren ikke kan kommunisere forsvarlig på et felles språk. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.7.4.1)
Planen skal utarbeides på bakgrunn av gjennomført kompetansekartlegging, karriereveiledning og en vurdering av hvilke elementer deltakeren kan nyttiggjøre seg av. Elementene kan både være påbegynte eller fullførte. (Prop. 89. L (2019-2020) merknad til § 15)
Planen skal også bygge videre på elementer som deltaker har gjennomført før bosetting i kommunen. Dette kan for eksempel være kartlegging, veiledning, godkjenning av kompetanse og kompletterende utdanning. Bestemmelsen skal sikre at kommunen tar hensyn til og vektlegger tidligere kartlegginger, karriereveiledning og andre tiltak når integreringsplanen skal utarbeides.
Bestemmelsen skal også sikre at kartleggingen ikke starter på nytt ved bosetting. Deltakeren skal heller ikke oppleve unødvendige gjentakelser eller avbrudd i kvalifiseringen. Ellers er det opp til kommunen å vurdere andre elementer i den individuelle planen ut fra lokale forhold. Slike forhold kan for eksempel være arbeidsmarked eller tilgjengelige studietilbud.
(Prop. 89. L (2019-2020) merknad til § 15)
Integreringsplanen skal utarbeides i tråd med kriteriene og vilkårene i integreringsloven § 13 og § 14. Planen skal minst inneholde:
Når det står i loven at integreringsplanen «minst» skal inneholde, betyr det at planen også kan angi annet innhold enn det som er nevnt. For eksempel bør deltakerens delmål stå i planen. Et delmål kan være at deltakeren skal ta truckførerbevis eller et fag innen visse frister. (Prop. 89 L (2019-2020), punkt 8.7.4.1).
Kommunen skal begrunne hvilke arbeids- eller utdanningsrettede elementer som er valgt, og hvordan disse vil styrke deltakerens mulighet for å delta i yrkeslivet.
Kommunen avgjør innholdet i integreringsplanen dersom kommunen og deltaker er uenige, se integreringsloven § 15 femte ledd. I praksis betyr det at kommunen kan ta den endelige beslutningen om sluttmål og innholdet i introduksjonsprogrammet. Hvis deltakeren nekter å følge innholdet i planen og nekter å delta, vil dette kunne føre til stans av programmet (Prop. 89. L (2019-2020) punkt 8.7.4.1). Stans av introduksjonsprogrammet er regulert i integreringsloven § 18. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3 i denne veilederen.
Kommunen skal vurdere planen jevnlig og dersom deltakerens livssituasjon blir vesentlig endret, se integreringsloven § 15 sjette ledd. Vesentlig endring i livssituasjonen kan være sykdom, svangerskap eller familieinnvandring, eller andre forhold som i en periode kan påvirke fremdriften eller kreve ekstra innsats fra deltakeren.
Kommunen og deltakeren skal ha en jevnlig dialog for å vurdere progresjon og innhold underveis i introduksjonsprogrammet. Det er ikke gitt nærmere føringer i regelverket for hva «jevnlig» betyr, men sjeldnere enn hvert semester vil i mange tilfeller være for sjeldent. Jevnlig vurdering skal sikre at deltaker og kommunen har et bevisst forhold til planen, og at man raskt kan gjøre endringer hvis den viser seg å være urealistisk eller for lite ambisiøs. Delmål kan brukes som veiledning underveis for å vurdere progresjonen. Hvis delmålene ikke er nådd innen de gitte tidsfristene, eller hvis deltakeren viser raskere progresjon enn forventet, kan det være aktuelt å endre planen. Hvis det ved vurderingen av planen viser seg at deltakeren ikke har den nødvendige progresjonen for å nå sluttmålet, bør omfanget av elementene i planen vurderes, slik at deltakeren kan oppnå sluttmålet innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. Endring av planen skal kun skje ved faktisk behov. (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.7.4.1)
Vesentlig endring av integreringsplanen er et enkeltvedtak, se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c. Kommunen må derfor fatte nytt enkeltvedtak dersom det nye innholdet i planen innebærer en «vesentlig» endring. Hva som er vesentlig, må kommunen vurdere konkret. Mindre endringer, som for eksempel endringer av tidspunkter for elementer, vil ikke være vesentlige. Det er først når endringene i innholdet kan sies å være bestemmende for den enkeltes rettigheter og plikter, at avgjørelsen om å endre integreringsplanen er et enkeltvedtak (Prop. 89 L (2019-2020), punkt 8.7.4.1). For eksempel vil endring av programmets lengde eller sluttmål være en vesentlig endring. Da må kommunen fatte et nytt enkeltvedtak. Deltaker kan klage på det nye vedtaket.
Også ved endring av planen er det viktig at kommunen overholder sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Ved endring av integreringsplanen kan det være nødvendig å bruke tolk, dersom kommunen og deltakeren ikke kan kommunisere forsvarlig på et felles språk.
Reglene om integreringskontrakt finner du i integreringsloven § 16. Kommunen og deltakeren skal inngå en integreringskontrakt samtidig som kommunen utarbeider integreringsplanen etter § 15. Se integreringsloven § 16 første ledd. IMDi har utarbeidet en mal for integreringskontrakt som kommunen kan bruke som utgangspunkt.
Fristen for inngåelse av integreringskontrakten er tre måneder etter bosetting eller krav om deltakelse er fremsatt. Deltaker og en representant fra kommunen skal undertegne kontrakten innen tidsfristen. Integreringskontrakten er ikke et enkeltvedtak, i motsetning til integreringsplanen. Integreringsplanen og integreringskontrakten er to separate dokumenter. Kommunen står fritt til å slå sammen integreringsplanen og integreringskontrakten til ett fysisk dokument med adskilte deler, så lenge skillet mellom dem beholdes.
(Prop. 89. L (2019-2020) punkt 8.7.4.2)
I kontrakten skal det stå hvilke gjensidige forpliktelser kommunen og deltakeren har. Dette gjøres på et overordnet nivå. I tillegg skal deltakerens langsiktige mål stå i kontrakten.
Det langsiktige målet skal være deltakerens målsetning på lengre sikt, for eksempel arbeid i en konkret bransje, yrke eller utdanning. Noen deltakere vil kunne nå det langsiktige målet innenfor programtiden. Det langsiktige målet og sluttmålet vil da være det samme. Dersom deltakerens langsiktige mål endres, må også kontrakten endres.
I kontrakten skal kommunen forplikte seg til å tilby introduksjonsprogram i tråd med integreringsloven kapittel 4, slik at deltakeren kan nå sluttmålet sitt. Se § 16 andre ledd. Videre skal kommunen forplikte seg til å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter integreringsloven kapittel 6, slik at deltakeren kan nå norskmålet sitt. Dette er forpliktelser som følger direkte av loven allerede, men de skal altså også synliggjøres i integreringskontrakten.
Deltakeren skal forplikte seg til å følge opp målene og elementene som står i integreringsplanen. Se § 16 tredje ledd. Også dette følger av loven, men skal i tillegg synliggjøres i kontrakten.
Fordi kontrakten kun handler om forpliktelser som allerede følger av loven, vil konsekvensene av brudd på kontrakten følge av integreringsloven, og ikke integreringskontrakten.
Reglene om forlengelse av introduksjonsprogrammet finner du i integreringsloven § 13 femte ledd. Det er kommunen som avgjør spørsmålet om forlengelse, med utgangspunkt i deltakerens sluttmål. Du kan lese mer om sluttmål under punkt 6.4.
Et introduksjonsprogram kan bare forlenges hvis det er grunn til å forvente at deltakeren vil oppnå sitt sluttmål med forlengelsen. Det er ikke nok at deltakeren vil komme nærmere sluttmålet ved en forlengelse. En forlengelse er kun aktuelt dersom det er realistisk at deltakeren vil kunne oppnå sluttmålet sitt med forlengelsen. Denne vurderingen er opp til kommunen. Det betyr at kommunen må gjøre en konkret helhetsvurdering hvor relevante momenter er:
Hva som er årsaken til at deltakeren ikke har nådd sluttmålet sitt er også relevant. Om denne årsaken er forhold deltakeren selv har hatt innvirkning på, vil dette være et sentralt moment i vurderingen. En forlengelse er særlig aktuelt dersom det kan medføre at deltakeren oppnår formelle kvalifikasjoner, for eksempel fullført videregående opplæring (Prop. 89 L (2019-2020) punkt 8.5.4.7).
Det er først når den ordinære programtiden nærmer seg slutten at kommunen kan ta stilling til om vilkårene for forlengelse er oppfylt. Det betyr at kommunen for eksempel ikke kan innvilge et introduksjonsprogram med en varighet som er inkludert en forlengelse fra start. (Se brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 26. april 2023)
Loven åpner ikke for opphold i programmet, utover permisjoner og annet gyldig fravær. Vurderingen av om introduksjonsprogrammet skal forlenges må derfor være igangsatt før maksimal varighet av det opprinnelige programmet er nådd. Det er altså ikke mulig å forlenge et introduksjonsprogram som allerede er avsluttet fordi det da vil oppstå et opphold mellom ordinært og forlenget program.
Kommunen skal gjøre en konkret vurdering av hvor mye ekstra tid deltakeren trenger. Hvor lang tid programmet kan forlenges med står i integreringsloven § 13 andre til fjerde ledd og er omtalt under punkt 6.4.
Både en avgjørelse om å forlenge programtiden og et avslag om forlenget programtid, er enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav f. Du kan lese mer om forholdet til forvaltningsloven i veilederens kapittel 11.
Reglene om introduksjonsstønad finner du i integreringsloven kapittel 5. Det er kommunen som utbetaler stønaden.
Reglene om introduksjonsstønad skiller mellom deltakere med ulike aldre og livssituasjoner på gruppenivå, men stønaden er ikke tilpasset den enkeltes økonomiske behov. Hvis deltakeren har utgifter til livsopphold som ikke dekkes av stønaden, må hen eventuelt søke om økonomisk sosialhjelp på lik linje med andre.
Introduksjonsstønaden er skattepliktig, men gir ikke pensjonspoeng.
Deltakeren mottar stønad også under ferie, og utbetaling er upåvirket av endringer i ferier og bevegelige helligdager. Det er ikke innført en feriepengeordning for mottakere av introduksjonsstønad.
Deltakere i introduksjonsprogrammet har rett til introduksjonsstønad, se integreringsloven § 19. Dette betyr at personen må delta i et introduksjonsprogram etter integreringslovens regler.
Det stilles ikke krav om at deltakeren må ha et økonomisk behov for å ha rett til introduksjonsstønad.
Etter integreringsloven § 20 er introduksjonsstønaden lik to ganger folketrygdens grunnbeløp (2G) per år. Grunnbeløpets størrelse finner du på nav.no. Deltakere mottar bare stønad for den tiden de deltar i program. Stønaden per måned utgjør 1/12 av stønaden per år. Stønaden per dag utgjør 1/30 av stønaden per måned. Stønaden per time utgjør 1/1850 av stønaden per år. Denne beregningen gjelder uavhengig av hvor mange dager det er i den konkrete måneden det beregnes ut fra.
Egne satser gjelder for deltakere under 25 år. Dette er fordi de skal likestilles med andre unge i tilsvarende økonomisk situasjon. Deltakere under 25 år som ikke bor med foreldre mottar 2/3 av stønaden. Deltakere under 25 år som bor med en eller begge foreldre mottar 1/3 av stønaden.
Ektefeller eller samboere som begge deltar i introduksjonsprogram og ikke har barn, skal motta 5/6 stønad hver. Med samboere menes personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold. Det stilles ikke krav om en viss varighet av samboerskapet før stønaden reduseres. Å «ikke ha barn» skal forstås som at ektefeller eller samboere ikke har felles barn eller særkullsbarn under 18 år bosatt i Norge, som de har plikt til å forsørge etter barneloven § 66 (Se brev fra AID datert 5. desember 2024). 5/6 stønad beregnes på bakgrunn av stønaden deltakeren ellers ville mottatt. Det vil i praksis si enten full stønad på to ganger folketrygdens grunnbeløp eller redusert stønad for deltakere under 25 år.
Reduksjonen i stønaden for ektefeller og samboere uten barn gjelder bare når begge parter deltar samtidig i program. Dersom en av deltakerne fullfører programmet før den andre, vil ektefellen eller samboeren som fortsatt deltar i introduksjonsprogram, ha krav på full introduksjonsstønad i resterende periode av programmet.
Regelen om redusert stønad for par uten barn gjelder for deltakere som startet i program etter 1. juli 2024. Dette betyr at hvis én ektefelle startet før 1. juli og en annen etter 1. juli, er det bare sistnevnte ektefelle som skal ha redusert stønaden etter denne bestemmelsen.
Reglene om reduksjon i stønad finner du i integreringsloven § 21 til § 23. Kommunen kan ikke redusere introduksjonsstønaden av andre årsaker enn de som nevnes i § 21, § 22 og § 23. For eksempel kan ikke introduksjonsstønaden reduseres fordi en deltaker har formue, eller fordi en deltaker mottar trygdeytelser fra et annet land enn Norge.
Integreringsloven § 21 gjelder reduksjon av stønad på grunn av fravær. En deltaker med ugyldig fravær får redusert introduksjonsstønad. Dette gjelder når deltakeren har fravær uten tillatelse, og fraværet ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner.
I integreringsforskriften kapittel 3 og 4 finner vi reglene om fravær, fri og permisjoner. I disse bestemmelsene kommer det uttrykkelig frem hvilke typer fravær som ikke skal medføre trekk i introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om permisjon under punkt 9.4, om fri, ferie og fravær fra introduksjonsprogram under punkt 6.9 og 6.10 og om fravær fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap under punkt 7.13 i denne veilederen.
Ved fravær reduseres stønaden tilsvarende lengden på fraværet, og regnes ut på samme måte som stønaden selv, se punkt 6.8.2.1. Hvis en deltaker for eksempel kommer litt for sent, er det altså ikke grunnlag for å trekke vedkommendes stønad for en hel time.
Integreringsloven § 22 gjelder reduksjon av stønad på grunn av andre offentlige ytelser. Hvis deltakeren mottar enkelte andre offentlige ytelser som vedkommende har opparbeidet seg rett til før hen startet i programmet, fører det til at introduksjonsstønaden reduseres tilsvarende. Det vil si krone for krone. Dette gjelder for dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, foreldrepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Andre ytelser fra folketrygden reduserer ikke introduksjonsstønaden. Deltakeren skal heller ikke få trekk i stønaden for barnetrygd eller kontantstøtte.
Hvis deltakeren mottar overgangsstønad, skal introduksjonsstønaden på årsbasis reduseres med 40 prosent av den overgangsstønaden som overstiger halvparten av folketrygdens grunnbeløp.
Støtte fra Lånekassen eller andre former for stipender eller støtte til utdanning er ikke nevnt i § 22. Disse påvirker derfor ikke introduksjonsstønaden. Unntaket fra dette er flyktningstipend. Du kan ikke få flyktningstipend samtidig som du får introduksjonsstønad. For deltakere som tar fagopplæring med lærlinglønn som en del av sitt introduksjonsprogram skal stønaden reduseres som egne midler, se punkt 6.8.2.2.3.
Integreringsloven § 23 gjelder reduksjon av stønad på grunn av egne midler.
Introduksjonsstønaden reduseres ikke på grunn av deltakerens egne inntekter eller formue. Unntaket er lønnet arbeid som er en del av introduksjonsprogrammet. I slike tilfeller reduseres stønaden. Dette kan for eksempel være tilfellet for deltakere som har deltidsjobb eller fagopplæring med lærlinglønn som en del av sitt program. Stønaden reduseres ikke av inntekter deltakeren får fra arbeid som ikke er en del av introduksjonsprogrammet.
Når stønaden skal reduseres for inntekt fra lønnet arbeid som er en del av introduksjonsprogrammet, kan størrelsen på reduksjonen enten regnes time for time eller krone for krone, avhengig av hva som er mest gunstig for deltakeren. For eksempel kan lærlinglønn i noen tilfeller være lavere enn introduksjonsstønaden per time. Det vil da være mest gunstig for deltakeren at det trekkes krone for krone.
Stønaden reduseres ikke på grunn av mottatt barnebidrag. Dette gjelder uavhengig av om bidraget betales av det offentlige eller den bidragspliktige. Inntekten eller formuen til andre personer, for eksempel deltakerens ektefelle som ikke deltar i introduksjonsprogram, påvirker ikke deltakerens introduksjonsstønad.
Utbetalingen skal ifølge integreringsloven § 24 skje etterskuddsvis på grunnlag av registrert frammøte. Det er kommunen som bestemmer hvordan, og til hvilke tidspunkter, utbetaling skal skje.
Integreringsloven § 25 handler om når kommunen kan bestemme trekk i, eller tilbakebetaling av, stønad.
Hvis en deltaker ikke kan trekkes i framtidige utbetalinger, og han eller hun heller ikke kan bebreides for å ha mottatt for mye introduksjonsstønad, har kommunen ikke mulighet til å kreve pengene tilbake. Dette vil for eksempel kunne skje dersom deltakeren har avsluttet programmet.
Stønaden er en viktig inntektskilde for deltakeren. Kommunen må gi deltakeren veiledning om sine rettigheter og plikter dersom det kan bli aktuelt med trekk i eller tilbakebetaling av stønad. Se forvaltningsloven § 11 og kapittel 11 i denne veilederen.
Hvis deltakeren har fått utbetalt mer i introduksjonsstønad enn det hen hadde krav på, kan kommunen trekke dette fra fremtidige utbetalinger. Det er ikke en forutsetning at deltakeren kan bebreides for feilen, eller at vedkommende burde ha oppdaget den. Trekk i stønaden med 50 % eller mer av en enkelt utbetaling og som minst tilsvarer 1/12 av folketrygdens grunnbeløp er et enkeltvedtak som deltaker har rett til å klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav g og kapittel 11 i denne veilederen.
Mindre trekk i introduksjonsstønaden på grunn av ugyldig fravær, regnes i utgangspunktet ikke som selvstendige enkeltvedtak.
Kommunen kan i enkelte tilfeller kreve tilbakebetaling av stønad fra deltakeren. Dette gjelder kun dersom deltakeren eller noen som har handlet på hens vegne, forsettlig (med vitende vilje) eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt opplysninger tilbake. Vilkårene for tilbakebetaling er strengere enn vilkårene for å kunne trekke deltakeren i fremtidige utbetalinger.
I tillegg til vilkåret om grov uaktsomhet eller forsett, må det være en årsakssammenheng mellom de uriktige opplysningene/fortielsen og stønadsutbetalingen. Hvis for eksempel de uriktige opplysningene ikke hadde noe å si for utbetalingen, kan kommunen ikke kreve tilbakebetaling av beløpet.
Avgjørelser knyttet til tilbakebetaling på grunn av uriktige opplysninger er enkeltvedtak som deltaker har rett til å klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav g og kapittel 11 i denne veilederen.
6.8.4.3 Vurdering av vilkåret om grov uaktsomhet
At en person har opptrådt grovt uaktsom handler om at personen har opptrådt på en måte som er svært klanderverdig eller uforsvarlig. Eksempel på grov uaktsomhet er at deltaker gir uriktige opplysninger om forhold som deltakeren måtte forstå var viktig for vurderingen av programdeltakelsen eller for utbetaling av stønaden.
På den annen side regnes feilinformasjon eller fortielser som er ubevisste eller som kan unnskyldes ikke som grov uaktsomhet.
Når kommunen skal vurdere grov uaktsomhet må den ta hensyn til at mange deltakere har dårligere forutsetninger enn andre for å forstå hvilke opplysninger som er viktige. Språkproblemer kan også lett føre til at deltakeren gir opplysninger som kan misforstås. Feil opplysninger på grunn av språkproblemer skal ikke deltakeren klandres for. For at kommunen skal kunne kreve tilbakebetaling, må deltakeren altså kunne klandres for feilen. Vurderingen av om deltaker har opptrådt grovt uaktsomt bør derfor ikke praktiseres for strengt.
Hvis en deltaker får innvilget offentlige ytelser som fører til reduksjon av introduksjonsstønaden tilbake i tid, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i beløpet som skal etterbetales. Hensikten med disse reglene er at en deltaker ikke skal få to ulike offentlige ytelser for samme formål i samme tidsperiode.
Refusjonsadgangen gjelder bare når deltakeren får etterbetalt ytelser som skal samordnes med introduksjonsstønaden etter reglene i § 22. Du kan lese mer om dette under punkt 6.8.2.2.2. Hvis introduksjonsstønaden har vært høyere enn ytelsen i enkelte perioder kan ikke kommunen kreve det overskytende refundert.
Avgjørelser om refusjon i ytelser fra folketrygden er enkeltvedtak som deltaker kan klage på. Se integreringsloven § 46 andre ledd bokstav i.
Fordi introduksjonsprogrammet er helårig og på fulltid, finnes det egne regler om fri, fridager og ferie for deltakere i introduksjonsprogram. Alle disse rettighetene gjelder parallelt, det vil si hver for seg. Dersom en deltaker for eksempel benytter seg av retten til fri i forbindelse med fødsel, vil dette komme i tillegg til vedkommendes rett til omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel.
Under finner du en redegjørelse for de ulike reglene knyttet til fri, fridager og ferie fra introduksjonsprogram.
Rett til fri i forbindelse med svangerskap, fødsel eller amming etter integreringsforskriften § 11, § 12 og § 13 kommer i tillegg til permisjon uten stønad i forbindelse med fødsel eller adopsjon etter § 16. Du kan lese mer om permisjon i denne veilederens kapittel 9.
Integreringsforskriften § 11 gjelder fri i forbindelse med svangerskap. En deltaker som er gravid har rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i forbindelse med svangerskapskontroll, når slike undersøkelser ikke med rimelighet kan finne sted utenfor programtiden. En deltaker som er gravid har også rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i opptil ti virkedager under svangerskapet. Hvis hun ønsker å ta ut disse dagene, skal hun varsle rett person i kommunen snarest mulig og ikke senere enn én uke i forveien. Kommunen bør gi informasjon til aktuelle deltakere om retten til fri, og be om at rett person i kommunen varsles innen de satte fristene. Det er ikke krav om legeerklæring eller annen dokumentasjon for å ta ut disse fridagene.
I integreringsforskriften § 12 finner vi reglene om fri i forbindelse med fødsel. Mor har rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i 20 virkedager etter fødselen.
I forbindelse med fødsel har far eller medmor rett til fri fra deltakelse i introduksjonsprogram med introduksjonsstønad i opptil sju virkedager, dersom vedkommende bor sammen med moren og benytter tiden til omsorg for familie og hjem. Bor foreldrene ikke sammen, kan far eller medmors rett overføres til en annen som bistår moren under svangerskapet.
Integreringsforskriften § 11 gir ikke grunnlag for å gi lengre fri ved flerbarnsfødsler.
Etter integreringsforskriften § 13 har en deltaker som ammer sitt barn, rett til den fritiden hun trenger til å gjøre dette. I barnets første leveår vil hun ha rett til inntil én time ammefri per dag med introduksjonsstønad. Ammefri som går utover dette medfører trekk i introduksjonsstønaden, men deltakeren har likevel rett til slik fri uten at det kan føre til for eksempel stans på grunn av fravær. Fritiden kan for eksempel tas ut i en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med én time hver dag.
Det følger av integreringsforskriften § 17 at følgende dager er fridager i et introduksjonsprogram:
Noen deltakere vil ha andre religiøse høytidsdager enn de offentlige helligdagene.
Deltakere har derfor rett til fri med introduksjonsstønad i opptil to selvvalgte virkedager hvert kalenderår for å kunne feire egne religiøse høytidsdager. Deltakere må gi kommunen beskjed senest 14 dager før vedkommende ønsker å bruke denne retten. Deltakeren må altså ikke søke om slik fri.
Fridager etter § 17 annet ledd skal ikke legges til programmets varighet. Se integreringsforskriften § 19.
Introduksjonsprogrammet skal være helårig og i størst mulig grad følge reglene som gjelder i arbeidslivet. Dette innebærer at deltakerne har rett til ferie mens de går i program. Etter integreringsforskriften § 18 har deltakere i introduksjonsprogram rett til opptil 25 virkedager ferie med introduksjonsstønad per kalenderår. Dette tilsvarer ferielovens alminnelige ferietid.
Deltakere med kortere program vil ha rett på færre feriedager, avhengig av hvor langt program de har. For eksempel skal en deltaker som kun har seks måneders program ha inntil 12 ½ virkedager ferie.
Deltakere under 25 år som går i videregående skole vil ha kortere ferie enn sine medelever som følge av helårskravet. Dette er blant annet begrunnet i at disse personene får introduksjonsstønad hele året, og at de uansett vil måtte ta de obligatoriske elementene av introduksjonsprogrammet i tillegg til å delta på skolen.
Kommunen bestemmer når deltakeren skal avvikle feriedagene, se integreringsforskriften § 18.
Ferie etter § 18 skal ikke legges til programmets varighet. Se integreringsforskriften § 19.
Integreringsregelverket sier ingenting om at deltakerne har plikt til å avvikle ferie. Det står imidlertid i integreringsloven § 3 at kommunen har ansvar for introduksjonsprogram slik det er regulert etter integreringsloven kapittel 4. Etter kapittel 4 skal introduksjonsprogrammet inneholde ferie, og etter integreringsforskriften § 18 er det kommunen som bestemmer når ferie skal avvikles. Kommunen har dermed ikke plikt til å tilby opplæring i den perioden hvor kommunen har bestemt at deltakeren skal ha ferie. En deltaker som ikke selv ønsker å ha ferie, kan dermed likevel måtte ha ferie dersom kommunen bestemmer det.
Reglene om fravær fra introduksjonsprogrammet står i integreringsloven § 17 første ledd og integreringsforskriften kapittel 3. Fraværsreglene tilsvarer i stor grad det som gjelder i arbeidslivet. Forståelsen av reglene i arbeidslivet kan derfor gi veiledning for hvordan man skal forstå fraværsreglene etter integreringsregelverket (Se Prop.89 L (2019–2020) kapittel 12.9.4).
Utgangspunktet er at en person som har fått tilbud om introduksjonsprogram må følge planen og møte opp til den avtalte undervisningen eller aktiviteten på samme måte som en arbeidstaker eller elev må stille på jobb eller skole. En programdeltaker kan derfor bare være borte fra introduksjonsprogrammet hvis fraværet har en gyldig grunn. Hvilke grunner som regnes som gyldige grunner står i integreringsforskriften kapittel 3.
Samtidig som deltakeren har en plikt til å delta har kommunen en tilretteleggingsplikt. Kommunen må tilrettelegge programmet for den enkeltes livssituasjon dersom en deltaker ikke kan følge opplæringstilbudet som planlagt. Reglene om fravær må derfor ses i sammenheng med reglene om tilpasning og tilrettelegging. Se punkt 9.5 om tilpasning og kapittel 10 om tilrettelegging.
Dersom deltaker har gyldig fravær på over ti virkedager, legges det totale fraværet til introduksjonsprogrammets varighet. Se integreringsforskriften § 10.
IMDI har laget maler for vedtak knyttet til fravær som kommunen kan bruke som utgangspunkt.
Ved fravær på grunn av egen sykdom eller skade som hindrer deltakelse i introduksjonsprogrammet, må deltakeren benytte egenmelding eller legge frem legeerklæring for å beholde retten til introduksjonsstønad. Se integreringsforskriften § 5. Fraværet må skyldes «sykdom eller skade». Fravær som skyldes sosiale eller økonomiske problemer, er ikke gyldige fraværsgrunner.
Integreringsforskriften § 6 gjelder fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom eller skade.
Forskriftens regler ligger tett opp til folketrygdlovens regler om det samme. Føringer knyttet til bestemmelsene i folketrygdloven kan derfor gi veiledning i hvordan integreringsforskriftens bestemmelser skal forstås. I denne forbindelse er NAVs rundskriv og forarbeider til folketrygdloven særlig relevant.
Deltaker har også rett til introduksjonsstønad når man er forhindret fra å delta:
Vilkåret om nødvendig tilsyn er oppfylt hvis begge foreldrene deltar i et introduksjonsprogram, eller hvis den ene av foreldrene er yrkesaktiv og den andre er alene om omsorgen av barnet.
Noen ganger vil den av foreldrene som ikke er yrkesaktiv eller deltaker i introduksjonsprogrammet være forhindret fra å ha tilsyn med det syke barnet. Dette kan skyldes for eksempel egen sykdom eller omsorg for andre barn. Da skal kommunen likevel yte introduksjonsstønad til den forelderen som må være borte fra introduksjonsprogram.
Det er opp til foreldrene å avgjøre hvem som skal følge det syke barnet til utredning eller til innleggelse i institusjon. Dette innebærer at hvis den av foreldrene som er hjemmeværende ønsker å ledsage det syke barnet, får den av foreldrene som er programdeltaker og som tar seg av friske søsken rett til introduksjonsstønad.
Årsaken til fraværet må beskrives i egenmelding eller legeerklæring. Disse reglene samsvarer i stor grad med reglene om omsorgspenger i folketrygdloven kapittel 9.
Retten til å beholde stønad gjelder til og med kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet har kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne, gjelder likevel retten til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Dette står i integreringsforskriften § 6 andre ledd.
I integreringsforskriften § 7 finner du reglene om antall dager med rett til introduksjonsstønad ved barns eller barnepassers sykdom eller skade:
Kommunen må vurdere konkret hva som er en «markert høyere risiko». Faktorer som kan ha betydning i vurderingen er for eksempel barnets alder, tilstandens alvorlighet, behov for å skjermes for smitte eller behov for at pårørende er til stede under oppfølgning Det avgjørende er om barnets tilstand samlet innebærer risiko for mye fravær fra skolen eller barnehagen som gjør at foreldre må være hjemme fra arbeid for å være med barnet.
En deltaker kan regnes for å være alene om omsorgen for et barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet fordi hen har nedsatt funksjonsevne, er innlagt i helseinstitusjon eller lignende.
(NAVs rundskriv og forarbeidene (Prop.7 L (2022–2023) til ftrl. § 9-6).
Deltaker må ha deltatt i introduksjonsprogrammet i minst åtte uker for å ha rett til å bruke egenmelding ved egen sykdom. Se integreringsforskriften § 8 første ledd. Retten til egenmelding på grunn av sykt barn gjelder fra første dag i introduksjonsprogrammet.
En egenmelding betyr at programdeltakeren melder fra til kommunen (eller den som handler på vegne av kommunen) om fravær som skyldes sykdom eller skade uten å legge fram legeerklæring. Deltaker må gi egenmeldingen så tidlig at den kommer fram til rette vedkommende i løpet av første fraværsdag. Kommunen kan kreve at egenmeldingen skal være skriftlig. Se integreringsforskriften § 8.
Egenmelding kan brukes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt fravær innen 16 kalenderdager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med. Med «kalenderdager» (i motsetning til «virkedager») regnes også fridager. Dersom programdeltakeren for eksempel har sykefravær med egenmelding fredag og fortsatt er syk mandag, regnes altså både lørdag og søndag med. Kommunen kan da kreve legeerklæring fra og med mandag. Det er likevel ikke nødvendig med legeerklæring når en deltaker møter opp igjen dagen etter en arbeidsfri periode, selv om de arbeidsfrie dagene var for eksempel fjerde og femte dag etter første fraværsdag. Det betyr for eksempel at hvis en deltaker er syk med egenmelding to dager, blir frisk, men så blir syk igjen etter syv dager, har hen bare én egenmeldingsdag igjen for det andre sykdomstilfellet.
Hvis fraværet varer mer enn de tre kalenderdagene egenmeldingen kan brukes, skal deltakeren levere legeerklæring. Retten til introduksjonsstønad gjelder ikke hvis slik legeerklæring ikke blir levert. Deltakeren blir da trukket i introduksjonsstønad for hele fraværsperioden – også egenmeldingstiden. Hvis deltakeren for eksempel benyttet egenmelding i tre dager og så var borte i to dager til uten legeerklæring, skal introduksjonsstønad trekkes for fem dager. Retten til introduksjonsstønad inntrer i så fall fra den dag fraværet blir bekreftet av lege.
Dette gjelder likevel ikke hvis deltakeren har vært forhindret fra å oppsøke lege og det er godtgjort at vedkommende fra et tidligere tidspunkt har hatt sykdommen eller skaden. Dette kan for eksempel være om deltakeren ikke kan kontakte legen på grunn av influensa, eller det er et par dagers ventetid for å få time. Kommunen bør imidlertid praktisere dette forholdsvis strengt. Det kan bare godtas en forholdsvis kort tilbakevirkning. Unntaket fra dette gjelder for psykiatriske pasienter som på grunn av manglende innsikt i sykdommen, ikke har oppsøkt lege. Da kan kommunen gjøre en lengre tilbakedatering.
Deltaker kan miste retten til å bruke egenmelding, se integreringsforskriften § 9.
Kommunen kan frata deltakeren retten til å få introduksjonsstønad på grunnlag av egenmelding hvis deltakeren i løpet av de siste 12 månedene har hatt minst fire fravær med egenmelding uten å legge fram legeerklæring. Egenmelding for fravær som er dokumentert med legeerklæring fra den fjerde fraværsdagen, regnes ikke med her.
Kommunen kan også frata en deltaker retten til stønad, dersom kommunen har rimelig grunn til å anta at fraværet ikke skyldes sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i introduksjonsprogram.
Et vedtak om å ikke gi stønad for egenmelding er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se integreringsforskriften § 69. Deltakeren har rett til å uttale seg før kommunen fratar hen retten til å bruke egenmelding, se forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling.
Et vedtak om å frata deltakeren retten til å bruke egenmelding skal vurderes på nytt innen seks måneder.
Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller tvingende velferdsgrunner og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende lengden på fraværet, se integreringsloven § 21. Gyldig fravær skal ikke føre til trekk i introduksjonsstønaden. Du kan lese mer om trekk i introduksjonsstønaden grunnet fravær under punkt 6.8.2.2.1.
Omfattende ugyldig fravær kan i ytterste konsekvens føre til stans av introduksjonsprogrammet. Du kan lese mer om stans under punkt 9.3.
Fraværsreglene gjelder også for deltakere som tar videregående opplæring som del av programmet. Dette betyr at deltakere med videregående opplæring som deler av eller hele introduksjonsprogrammet, vil ha andre fraværsregler enn sine medelever på skolen. Dette er begrunnet i hensynet til likebehandling, da også disse deltakerne får utbetalt introduksjonsstønad. Alle andre introduksjonsprogramdeltakere risikerer å bli trukket i stønad ved fravær av et visst omfang.
Ettersom det er kommunen som utbetaler stønaden og fylkeskommunen som har ansvar for videregående opplæring, betyr dette at fylkeskommunen må rapportere fravær til kommunen. Dette står i integreringsforskriften § 59.